Ran, vold og trusler er et alvorlig og økende problem innen både hotell- og restaurantbransjen, banknæringen, varehandelen og innenfor vaktsektoren og taxinæringen. Det er behov for tiltak som kan gi umiddelbar krisepsykiatri til de som blir utsatt for slikt. Men først og fremst må vi arbeide for å unngå at våre medlemmer blir utsatt for slike overgrep. Her har politikerne og vi alle som samfunnsengasjerte mennesker et stort ansvar. Ikke minst i forhold til å legge til rette trygge og forutsigbare oppvekstvilkår for unge.
Statistikken fra politiet viser at det er en betydelig økning – 14 til 15% – i antall ransanmeldelser de siste årene.
Vi er blitt flinkere til å beskytte våre hjem og våre biler. Derfor det flere ran på åpen gate og mot kiosker og bensinstasjoner som ikke er særlig godt beskyttet. Disse utsalgsstedene er ranerens nye mål. Nedgangen i politiets statistikk når det gjelder grove tyverier og andre forbrytelser er et lys i tunnelen, men et møtende tog for folk på gata og våre medlemmer i handelsnæringen.
Vi ser en klar sammenheng mellom økte sikkerhetstiltak ved banker og postkontor, og stadig flere ran av kiosker, bensinstasjoner og enkeltpersoner.
Derfor har Handel og Kontor i samarbeid med HSH gått i bresjen for å opprette ordningen ”sikret mot ran”. Denne stiller en rekke konkrete krav til utsalgssteder og lignende om hvordan disse best kan sikre seg selv mot ran og ransforsøk.
For å sikre at disse tiltakene gjennomføres bør forsikringsselskapene kreve at denne sertifiseringen er på plass før forsikring innvilges. Ved at forsikringsselskapene sier nei til å forsikre usertifiserte utsalgssteder, vil ordningen bli tatt på alvor. Dette er et konkret tiltak som bør settes ut i livet så raskt som mulig.
Jeg er overbevist om at skal vi ha en sjanse til å forstå volds- og ransproblematikken, så må vi se på hvilket samfunn vi har skapt og er i ferd med å skape.
Karl Marx snakket om fremmedgjøring. Da i forhold til arbeidslivet og manglende eierskap til produksjonsmidlene. I dagens turbosamfunn, med stress, kjas, mas og et stadig jag etter resultater, forsvinner omtanken for hverandre. Vi blir fremmedgjort. Ikke så mye i forhold til produksjonsmidlene, men i forhold til tiden vår og til hverandre. Vi eier ikke lenger vår egen tid – i den utstrekning som er nødvendig. Da blir vi fremmedgjort i forhold til oss selv og våre omgivelser. Barna blir fremmedgjort i forhold til den verden vi ønsker at de skal vokse opp i.
Vi har på mange områder fått et tøffere og mer krevende arbeidsliv. Kampen for å ”overleve” hardner til. Vi er ikke lenger samarbeidspartnere og kollegaer, men konkurrenter. Konkurrenter om færre og færre arbeidsplasser i omstillingssamfunnet. Kvelder og helger tas i bruk for å holde tritt med kravene om kompetanseheving og resultater. Konsekvensene av turbosamfunnet er en fremmedgjøring av familielivet, barns oppvekstmiljø og deres forutsetninger i forhold til å lære forskjell på rett og galt, og hva som er ditt og mitt.
Dette kan tolkes som et argument for regulerte åpningstider i varehandelen. Det er for så vidt riktig det, men det er også et innlegg i debatten om hvilket samfunn vi skal ha. Vi må arbeide for å skape et samfunn der tid til hverandre har en egenverdi. En egenverdi i forhold til å lære hverandre og neste generasjoner normer om skikk og bruk. Og det handler om å ta vare på hverandre, slik at man ikke for lett faller utenfor samfunnsarenaen.
Apropos åpningstider – jeg må si noen ord om Åpningstidsloven.
Også i 1999 ble den nye Åpningstidsloven et hett tema i media og i samfunnsdebatten. Loven, som året før var vedtatt av et flertall i Stortinget, trådte i kraft 1. januar 1999. De av dere som var tilstede på vårt landsmøte for fire år siden, husker at åpningstidene var et hett diskusjonstema den gang. Handel og Kontor har engasjert seg kraftig i debatten. Og vi klarte å begrense åpningstidene til hva de er i dag. I mange miljøer og gjennom pressen har Handel og Kontor blitt framstilt som vi går med ryggen inn i et nytt årtusen, når vi har sloss mot utvidede åpningstider.
Jeg vil påstå at vi har slått et slag for framtidssamfunnet. Et samfunn hvor også det gode liv har sin rettmessige plass. Tidsklemma er noe de fleste av oss kjenner til og opplever ofte. Man dras i ulike retninger; – arbeid, familie, venner og fritid, samfunnsengasjement, dugnader og frivillige organisasjoner – og ikke minst faglige aktiviteter. Tiden strekker ikke alltid til – eller veldig sjelden til. Og denne tidsklemma er det flere og flere som har havnet i. Hvordan skal vi så løse gåten om tidsnød ? Et av svarene fra mange var – også kvinner – døgnåpne butikker. Begrunnelsen er at jobbene våre, oppdragene, kravene som stilles til oss, i forhold til karriere, familie og at vi skal være så forbaska vellykkete, tar så mye tid at vi må gjøre våre varekjøp om kvelden og natta.
Men hva slags samfunn får vi da ?
Over 70 % av våre medlemmer er kvinner. Og størsteparten av disse jobber innen varehandelen. Vår kamp mot frislepp i varehandelen har vært å ivareta deres interesser som arbeidstakere og som mennesker. Det skal vi være stolte av.
Neste år må norske husholdninger ut med over 10 milliarder kroner i rentekostnader. Siden årets tariffoppgjør har Norges Bank satt opp renta flere ganger. En uforholdsmessig høy rente er med og undergraver folks husholdningsbudsjetter og rammer skjevt og urettferdig. Spesielt rammes unge mennesker, med høye studielån fra før, og som står på terskelen til å etablere seg med bolig og familie. Fagbevegelsen tar sitt ansvar gjennom tariffpolitikken, men fortsetter renteøkningen å spise opp lønnstilleggene og husholdningsbudsjettet, stiller det våre medlemmer på en hard tålmodighetsprøve i forhold til framtidig inntektspolitisk samarbeid.
Jeg regner med at Yngve Hågensen vil berøre det såkalte Sandmann- utvalget og dets innstilling om endringer i sykelønnsordningen.
Arbeidsgiversida har begjærlig omfavnet innstillinga. Jeg bare konstaterer at en samlet fagbevegelse vil ruste seg til kamp mot forringelse av sykelønnsordninga.
Arbeidsgiversida burde heller være mer opptatt av årsakene til fraværet. Det er milliarder å spare på bedre inneklima.
Mange ansatte plages med typiske symptomer som irritasjon på hud og i øyne, slapphet, hodepine, smerter og dårlig konsentrasjon. Resepten er bedre inneklima. Resultatet er at sykefraværet vil gå ned, mens trivsel og produktivitet vil gå opp.
Eksem, høysnue, astma, halsesyke, forkjølelse, influensa, svimmelhet, trøtthet, tørr hud, kløe, stikking er noen av plagene som oppstår som følge av dårlig inneklima på arbeidsplassen.
Beskjedne investeringer i inneklima vil gi landets virksomheter og samfunnet en økt produktivitet tilsvarende 15 milliarder norske kroner. Samfunnsøkonomisk er dette en omfattende sak. Besparelser opp mot 15 milliarder årlig som følge av bedre inneklima vil gi økt trivsel, mindre sykefravær og økt produktivitet og livskvalitet, både på jobb og i fritid.
Fagmiljøene etterlyser økt samfunnsengasjement om dette, både generelt, i fagmiljøene og ikke minst i forhold til det politiske miljøet. Mye tyder på at det går tregt å skaffe forståelse for investeringer i inneklima blant byggherrer og byggmiljøene – til beste for sluttbrukerne. Politikerne må på banen og stille krav til bransjen om å ta dette på alvor.
Dette blir derfor en viktig sak for oss å forfølge videre.
Forbundet har for lengst satt e-handel på dagsorden. Her går vi foran i norsk fagbegelse. I tillegg arbeider vi med dette spørsmålet både i nordisk sammenheng og i det internasjonale miljøet gjennom UNI.
Perspektivene i varehandelen er at i løpet av 15 år vil 70 % av eksisterende virksomheter være borte, og 7- 800.000 nye arbeidsplasser er blitt etablert. Jeg tar neppe hardt i, hvis jeg hevder at dette er en av de største utfordringene Handel og Kontor som forbund noen gang har hatt.
At 7- 800.000 nye arbeidsplasser skal etableres innefor denne virksomheten, betyr det at flere hundre tusen mennesker må settes på skolebenken for omskolering. Når dette tar av, er det en av de største omstillingsprosjektene som norsk arbeidsliv noen gang har vært gjennom.
Men – i den nye nettverksøkonomien kan de ansatte få erfare:
– arbeidsledighet
– intensivering av arbeidet
– kontinuerlig skiftarbeid
– 7 dagers uke
– dårlige lønns- og arbeidsvilkår
– dårlige utdanningsmuligheter
– uklart arbeidsgiveransvar
Arbeidstakerne vil med andre ord bli stilt overfor krav til større fleksibilitet og tilpasningsdyktighet.
Dette skulle gi god grobunn for fagbevegelsen å organisere ansatte innenfor nettverksøkonomien.
Vi snakker om ”en ny økonomi”, men vi ser at problemene og utfordringen er de samme som i ”den gamle økonomien”.
Arbeidstakerne vil derfor ha enda større behov for fagbevegelsen i framtida. Dog stilles det nye krav til fagbevegelsen i framtida hvis den skal framstå som tilstrekkelig attraktiv for ansatte i ”den nye økonomien”.
Dette vil blant annet gjelde framtidas avtalestruktur hvor det i større grad må gis muligheter for individuelle avtaler innenfor kollektive rammer. Men det vil også i stor grad handle om muligheter og rettigheter for innflytelse.
Neste år er det både LO-kongress og stortingsvalg.
Fremskrittspartiets framvekst er et alvorlig varselsignal til oss alle. Fremskrittspartiet blir belønnet for minimal politisk produksjon og debatt om de utfordringer vi som samfunn står overfor. Samtidig straffes Arbeiderpartiet for å ha en grunnleggende debatt om viktige politiske spørsmål som krever avklaring. Det er i seg selv et stort paradoks.
Fremskrittspartiet mener at det er en offentlig oppgave å sikre alle en viss minimumsstandard, men at det ikke er tilstrekkelig ressurser til dette – dersom velferdsgoder også skal deles ut til de mange som ikke trenger dem. Dersom stadig flere velferdsgoder knyttes til arbeidstakerrollen, blir det ikke nok igjen til de som av forskjellige grunner faller utenfor arbeidsmarkedet. Problemet med Fremskrittspartiets politikk er at veldig mange vil falle utenfor arbeidslivet. Fremskrittspartiets målsetting om minst mulig politisk innblanding, vil skape et samfunn der jungelens lover er de rådende lover. Nemlig at den sterkestes rett skal gjelde. Vi vet at mange faller utenfor. Vi trenger politisk styring og offentlig og kollektiv innsats for å sikre at enkeltindivider ikke faller utenfor.
I Fremskrittspartiets ånd eksisterer mennesker som enkeltindivider og ikke som en kollektiv gruppe. Og at den enkelte har forstand og fri vilje og må derfor ha styringsrett over sitt eget liv. Men Fremskrittspartiet vil fjerne rammene som sikrer oss nettopp denne styringsretten. Ifølge Fremskrittspartiet er det bare markedsøkonomien som kan gi de riktige svarene samfunnet og vi som individer står overfor. Fremskrittspartiet har programfestet at de ønsker å avvikle offentlig detaljkontroll av næringslivet.
Fremskrittspartiet vil at det fra det offentliges side ikke skal forekomme noen form for kjønnskvotering, og at alt lovverk gjøres kjønnsnøytralt. De sier rett ut at de vil oppheve Likestillingsloven og ordningen med Likestillingsombud.
Fremskrittspartiets målsetting er at all sysselsetting bør konsentreres om produktivt og verdiskapende arbeid. Fremskrittspartiet mener at lønnsnivået er en sak som skal avgjøres på frivillig basis mellom arbeidsgiveren og arbeidstakeren, uten innblanding fra andre. Derfor vil Fremskrittspartiet at Arbeidsavtaler og lønns- og ansettelsesavtaler utelukkende skal være en privatsak mellom den enkelte arbeidstaker og arbeidsgiver i den enkelte bedrift.
Jeg går også ut fra at dere har merket Fremskrittspartiets holdning til lønn under sykdom. Ikke bare omfavner de Sandman-utvalget. De snakker om en egenandel. Denne egenandelen er karensdager, for deretter å gå over på redusert utbetaling.
Ifølge en fersk meningsmåling sier 39 % av LOs medlemmer at de vil stemme på Fremskrittspartiet. Det er grunn til å advare mot det. Merk dere at Fremskrittspartiet vil arbeide for å avskaffe landsomfattende tariffavtaler. De vil oppheve all regulering av arbeidstid og overtid. De angriper også streikeretten og arbeidsløshetstrygden.
Fremskrittspartiet mener også at det er illusjon å tro at samfunnet kan erstatte privat pleie og omsorg med offentlig pleie og tilsyn, basert på tariffavtaler og arbeidsmiljølov.
Og til dere yrkesaktive kvinner som vurderer å stemme Fremskrittspartiet; Ifølge partiet har dagens skattetrykk og generelle leveomkostninger blant annet medført at stadig flere har valgt å gå ut i lønnet arbeid. Dette har etter Fremskrittspartiets mening forrykket den stabile rammen rundt familiens oppdrager- og omsorgsfunksjoner. Fremskrittspartiet vil gi foreldre større valgfrihet ved å fjerne subsidiene til barnehagene og skolefritidsordningene og overføre beløpet i sin helhet til barnetrygden. Med andre ord; kvinnen skal tilbake til kjøkkenbenken !
Vi trenger mer enn noensinne mer toleranse og kollektiv innsats – enn intoleranse og egoisme. Det gjør vi ved å ta avstand fra Fremskrittspartiet og dets politikk !
Etter dette er det ikke lett å finne en naturlig overgang til neste tema som gjelder privatisering.
Privatiseringsdebatten har gått som en varm potet siden sommeren og utover høsten. På flere områder. Det er bra å ha samfunnsdebatter som engasjerer. Vi må først og fremst ha en debatt om hva som er, bør og skal være offentlig ansvar og oppgaver – så kan vi diskutere hvordan vi skal håndtere dette i praksis.
Debatten som har pågått nå siden sommeren har etter min mening gått over alle støvleskaft – og over stokker og stein.
I lys av den bebudede stortingsmeldingen om norsk oljepolitikk i framtiden, har LO invitert forbundene til debatt om Statoils framtid. Her er det mange hensyn å ta. Handel og Kontor støtter forutsetningene om at det er viktig at oljepolitikken fortsatt skal bidra til at:
– Petroleumsressursene utnyttes til høyest samfunnsmessig nytte
– De ansatte skal ha en trygg og sikker arbeidsplass, utviklingsmuligheter og forutsigbarhet i jobben
– Investeringene tilpasses slik at ressursene i oljeselskapene og leverandørindustrien utnyttes godt, og sysselsettingen blir mest mulig stabil, både i disse næringene og i resten av samfunnet
– Oljeinntektene må forvaltes slik at øvrige næringers evne til sysselsetting opprettholdes
Men verden og forutsetningene endrer seg. Da må vi også vurdere virkemidlene vi har til rådighet. I en globalisert verden har vi opplevd gigantfusjoner i den internasjonale oljesektor. Skal Statoil fortsatt være en tung internasjonal aktør må selskapet kunne bygge allianser ved at utenlandske energiselskaper blir medeiere i Statoil – mot at Statoil blir medeiere i disse. Gjennom slik alliansebygging kan nødvendig kapitaltilgang og kompetanse sikres. Uten slike virkemidler og alliansebygging kan Statoil bli en taper i kampen om globale posisjoner.
Handel og Kontor åpner på denne bakgrunn for at inntil en tredjedel av Statoil kan eies av alliansepartnere. En åpning for allianser vil etter min mening gjøre det lettere for Statoil å:
– Hente inn kompetanse og kapital gjennom alliansebygging
– Styrke sin posisjon på lang sikt på norsk sokkel
– Øke mulighetene for å investere i andre land
– Gå tyngre inn i det europeiske gassmarkedet
– Dele risikoen når Statoil i økende grad satser i andre deler av verden
Handel og Kontor forutsetter at staten bevarer to tredjedels aksjemajoritet i Statoil for framtiden, slik at både eierinntekter og skatteinntekter tilfaller staten og derigjennom det norske folk, også i generasjoner framover. Alternativet vil, etter Handel og Kontors mening, være å tviholde på en konstruksjon som var bygget opp for å ivareta i hovedsak en nasjonal oppgave, og la en næring sakte, men sikkert svekkes i takt med naturgrunnlaget. Det må samtidig stilles krav til Statoil, og andre selskaper som opererer i utlandet og hvor den norske stat er medeier, følger de samme normer og etiske retningslinjer for faglig, politisk, kulturell, økonomisk og miljømessige hensyn som vi forventer i hjemlandet.
Handel og Kontor mener samtidig at det passive statlige eierskapet i SDØE hindrer staten å foreta strategiske beslutninger som kan øke verdien av folkets enorme formue. Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE) er vår største olje- og gassprodusent. Mer enn hvert tredje oljefat som hentes opp av Nordsjøen eies av SDØE.
SDØE er for eksempel ett av Europas største ”gasselskaper”, men i motsetning til andre europeiske gasselskaper har ikke SDØE mulighet til å kjøpe rør- og distribusjonssystemer helt fram til sluttbrukerne i Europa. Det er Statoil som har bygget opp og som i dag forvalter markedsposisjonene for statens gass. Tilsvarende ser vi i oljesektoren. De fleste selskapene er opptatt av å komme nærmere markedene, gjennom å kjøpe for eksempel rørsystemer, raffinerier og bensinstasjoner.
Verdien av SDØE er i dag anslått til 500 milliarder kroner. 70 % av verdiene i SDØE ville fortsatt vært skatt dersom SDØE var et ordinært selskap. Dette viser at store deler av verdiskapningen også i et framtidig Statoil vil tilfalle Staten i form av skatter og avgifter.
Handel og Kontor mener SDØE må brukes til å styrke de norske selskapene, og på en slik måte at styrkeforholdet mellom Statoil og Hydro opprettholdes. Forslaget om å endre SDØE bygger på at den samlede verdiskapningen på sokkelen vil kunne bli større dersom statens eierandeler settes inn i en selskapsmessig og aktiv industriell sammenheng.
Handel og Kontor går også inn for at 10 % av SDØE auksjoneres ut til utenlandske selskaper, under forutsetning av at dette fremmer aktiviteten på norsk sokkel. Det vil styrke norsk sokkels konkurranseposisjon i forhold til andre lete- og produksjonsområder. Et slikt grep kan bidra til at de beste internasjonale selskapene med de beste utbyggings- og driftsløsningene i større grad ønsker å investere i nye prosjekter på norsk sokkel, som igjen vil øke verdiskapningen og sikre høy avkastning til staten gjennom skatteinngang. Salgssummen benyttes til dannelsen av et fond for industriell utvikling og forskning, herunder bygging av et distribusjonsnett for gass til industriell bruk og transportformål. Dette vil sikre tilgjengeligheten og gode konkurransevilkår for olje og gass fra norsk sokkel sammenlignet med andre markeder.
Norsk Hydro må styrkes og gis økt konkurransekraft. Deler av SDØE må benyttes til dette formålet og sikre at staten igjen skaffer seg aksjemajoritet i selskapet.
De resterende, og dermed de vesentlige delene av SDØE, må overføres til Statoil. På den måten kan SDØE-verdiene tas mer aktivt i bruk strategisk som industrielt, slik at selskapet blir tyngre og mer attraktiv som alliansepartner. Dette vil også være et viktig bidrag for å gjøre selskapet i stand til å hevde seg internasjonalt og delta i hele verdikjeden innenfor olje og gass.
Helt avslutningsvis – neste års LO-kongress.
Det knytter seg alltid stor spenning og stor oppmerksomhet omkring LO-kongressen. Foruten å stake ut kursen for en ny kongressperiode, skal det velges ny LO-ledelse.
Svensk LO har nylig avviklet sin kongress, og de valgte for første gang en kvinne som leder. Norsk LO kan gjøre det samme. Pr. i dag er det en kandidat som har stått fram, nemlig Gerd Liv Valla.
Gerd Liv Valla er i dag nestleder i LO. Hun har alle forutsetninger for å bli en god LO-leder. Hun er spesielt opptatt av service-sektoren, noe som tegner bra.
Jeg forutsetter at jeg har landsmøtet med meg når jeg antyder at Handel og Kontor vil støtte hennes kandidatur som ny LO-leder fra 2001.
Med dette erklærer jeg Handel og Kontors 30. ordinære landsmøte for åpnet.