Faglige og politiske målsettinger for kommende 4-års periode
Landsmøtedelegater, dirigenter og gjester!
Handel og Kontor i Norge har over 90 års historie bak seg ved inngangen til et nytt årtusen, og vi kan med sikkerhet si, at vi er et av de, faktisk kan vi si det forbundet i LO-familien, som har størst mulighet for medlemsvekst og i dermed økt innflytelse i årene som kommer. En av de viktigste forut-setningene for å kunne få større oppslutning, er å meisle ut en politikk som våre medlemmer definerer som sin egen, knyttet til hverdagen på arbeidsplassen og til viktige saker i større perspektiv, nasjonalt og internasjonalt. Det er landsmøtet som har den viktige oppgaven å sluttføre dette arbeidet. Bakgrunnen for vår behandling ligger i de faglig-politiske mål, som ble vedtatt på landsmøtet i 1996, og det faglig-politiske regnskapet for perioden vi har lagt bak oss. I tillegg kommer selvfølgelig de faglige og politiske spørsmål som har aktualisert seg i perioden. I sum er det regionenes forslag, samt de vurderinger som ble gjort i utvalgsarbeid og forbundsstyre, som ligger til grunn for landsmøtets behandling av faglig-politiske mål for kommende fireårsperiode. Endelige vedtak skal ha fundament i en politikk som tjener våre medlemmer, og gi retningslinjer for og definere mål for vårt arbeid et kortsiktig og et langsiktig perspektiv.
Det skal gjenspeile at Handel og Kontor i Norge har ambisjoner om å være med på forme framtiden til felles beste, med det mangfoldet av utfordringer vi møter på arbeidsplassene, og på den faglige og politiske arena nasjonalt og internasjonalt.
Med et slikt utgangspunkt vil det være vanskelig å trekke noen grenser for hvor omfattende et faglig-politisk program skal være, men vi må ta høyde for at det skal være funksjonelt som verktøy i vårt organisasjonsmessige arbeid og i rekrutteringsarbeidet. I forhold til dette må vi også ha med oss at vi er en del av LO-familien og at vi er med i internasjonale faglige sammenslutninger. Gjennom LO-medlemskapet deltar vi i et større faglig fellesskap for å utforme politikk og politiske krav, på lokalt og nasjonalt plan. Konkret kan det vises til at vi gjennom kartellene i privat sektor, LO-Industri og LO-Service har vært med på utformingen av dokumentene: Næringspolitikk inn i det 21.århundre(LO-Industri) og En meningsfull næringspolitikk – livskvalitet og verdiskapning(LO-service), som begge er relatert til Stortingsmelding nr. 41(97-98) "Næringspolitikk inn i det 21.århundre". Gjennom UNI(Union network international), IMF(Internasjonale metallarbeiderføderasjon) og ITF(Internasjonale transportarbeiderføderasjon) deltar vi i utformingen av faglig politikk og faglige krav i en internasjonal sammenheng, og gir støtte til faglige organisasjoner som sloss for sine rettigheter i andre deler av verden.
Med forankring i vårt eget faglig-politiske program er vi altså med på å forme politikk også i andre sammenhenger.
Det gjenspeiler at vår aktivitet strekker seg over flere dimensjoner.
Den faglige aktiviteten på arbeidsplassene er basisen for vår virksomhet, og bygger på tilslutningen til og utbredelsen av tariffavtalene. Vår eksistens hviler på at våre medlemmer skal ha rettigheter og sikkerhet knyttet til spørsmål som angår ansettelsesforhold, lønn, arbeidstid og innflytelse på sin egen arbeidsplass. Vårt viktigste verktøy for å få til dette er et kollektivt avtale-verk, hvor enkeltmedlemmer har tatt med seg sine individuelle rettigheter og krav, og bygger disse inn i et system sammen med andre. Tariff-avtalene har dermed vært det beste redskapet til en bedre hverdag for våre medlemmer, og har bidratt til en større følelse av rettferdighet og frihet. Drivkraften har vært og er, at det gjennom bruk av fellesskapets styrke og forhandlingsposisjon har vært tilgang til større sikkerhet og flere rettig-heter på arbeidsplassene, om nødvendig med bruk av kampmidler.
Fagbevegelsens verdigrunnlag er i historisk sammenheng hentet ut fra arbeiderklassens organisering i politiske partier. Perspektivet den gang var å øve innflytelse på samfunnsutviklingen for å sikre lovfestede rettigheter for arbeidstakerne, og bidra til en mer rettferdig fordeling av verdi-skapningen gjennom kampen for retten til arbeid, utdanning, velferd og demokratisk innflytelse. Målet var å skape et samfunn for alle bygd på solidaritet og rettferdighet. Diskusjonen om hvor langt man har nådd i forhold til dette og hvilke perspektiver vi skal ha i framtiden har hatt aktualitet til alle tider, og er ikke mindre aktuell ved inngangen til et nytt årtusen. Vi skal, med basis i vår oppslutning på arbeidsplassene og vårt verdigrunnlag, reise de krav som vi mener er nødvendige for å sikre våre medlemmers rettigheter i en større samfunnsmessig sammenheng.
Fagbevegelsen har lange og sterke tradisjoner på internasjonalt faglig arbeid, gjennom å utveksle erfaringer og gi hverandre gjensidig støtte når det er behov for det. Vårt utgangspunkt er, målt i forhold til hvordan situasjonen er for fagorganiserte i de fleste andre land, av en slik karakter et det hviler store forpliktelser til å bidra på en positiv måte på den internasjonale faglige arena. Vi erkjenner at kapitalkreftene har større makt enn noensinne gjennom de store internasjonale selskapene, og at jakten på kortsiktig profitt fra deres side påvirker politiske og økonomiske forhold i et globalt perspektiv. Utslagene for mange land er katastrofale, og har ført til store tilbakeslag for fagbevegelsen. Mangel på demokratisk innflytelse, politisk uro, volds- og krigshandlinger bidrar også til en negativ utvikling i mange land. Solidaritet og rettferdighet er begreper som vi mener å kjenne det praktiske innholdet av. Motiveringen for vårt internasjonale engasjement har vært og skal være at fagorganiserte i andre deler av verden også skal få lære å kjenne det praktiske innholdet i de samme begrepene. Med henvisning til vårt engasjement i oppbygginga av fagbevegelsen i Bosnia Herzegovina kan vi også vise at det nytter.
I et av de dokumentene, som skal behandles på UNIs 1.verdenskongress neste år gis det en slik beskrivelse av en side i den globale utviklingen:
"Forskjellen mellom de 20% rikeste og de 20% fattigste landene har mer
enn fordoblet seg siden 1960, fra 30:1 til 74:1 i 1997. I deler avAfrika er
per capita-innkten i dag lavere enn i 1970. AFL-CIO har påpekt at det
finns tre personer i verden med tilganger som overstiger de totale inn-
tektene til 600 millioner mennesker i de 48 fattigste landene.
Globaliseringen fører med seg mange urovekkende faktorer. En av dem
er at de internasjonale selskapene kommer til å engasjere seg i en hensyns-
løs prosess der land tvinges til å underby hverandre, for å imøtekomme
selskaper som vil etablere seg der lønnen er lavest, og velferdsordninger er
dårligst. Det er dette som kalles "jakten til bunnen". En slik jakt er øde-
leggende for sosial velferd og for fagbevegelsen."
Vi har et helt annet utgangspunkt for vårt faglige og politiske arbeid, med en sterk fagbevegelse, som kan vise til gode resultater og gjøre opp en god status, godt hjulpet av en situasjon med høye sysselsettingstall, som gir seg uttrykk i mangel på arbeidskraft i noen bransjer. Norge som nasjon er i tillegg definert som et av verdens rikeste land. Baksida av medaljen er at mange tar faglige og politiske rettigheter som en selvfølge, og velger å operere som "sin egen lykkes smed" på arbeidsmarkedet.
Best kommer dette til uttrykk i den bransjen som utvikler informasjons- og kommunikasjonsteknologien, som praktisk talt er uorganisert. Mange i denne bransjen får tilbud om høye lønninger, men selger samtidig ut retten til regulert arbeidstid og kollektiv opptreden på arbeidsplassen. I et kort-siktig perspektiv med oppgangstider gir dette økonomisk gevinst, men vi ser også at dette er en bransje som forbruker arbeidskraften uhyggelig fort. Mange bråvåkner til en hverdag med store fysiske og psykiske plager med diagnosen "utbrent", og trenger lang rehabilitering for igjen å bli arbeidsdyktig. Friheten til å stå alene, som "sin egen lykkes smed" i en kort periode av et langt liv, betales med å stå alene og utenfor et presset arbeids-marked. Det skal ikke legges skjul på at vi har vansker med å nå fram til bl.a. denne gruppen arbeidstakere med vårt verdigrunnlag. Argumentene vi fører ikke marken, klarer ikke å overdøve den berusende følelsen som ligger i det å være "sin egen lykkes smed". Dette er en utfordring for oss, fordi det er holdninger som har fått bre om seg i altfor stor grad også i andre sammenhenger.
Om vi kan gjøre opp en relativt god status for vårt arbeid i nåtid, må vi ikke la oss lokke til å tro at dette blir en evigvarende situasjon. Faglige og politiske rettigheter blir ikke vunnet en gang for alle. Når vi i en inter-nasjonal sammenheng har sett at fagbevegelsen har opplevd tilbakeslag, må vi ta inn over oss at vi fort kan stå i en lignende situasjon. Fra arbeidsgiver-hold er det utviklet en strategi som uttrykker ønske om mer fleksibilitet i tariffavtalene, med individuell fastsetting av lønn og arbeidstid som kjerne-spørsmål, for bedre å kunne møte de omstillingene som kommer. Det sterkeste holdepunktet fra deres side, for å arbeide for denne utviklingen, er det som skjer på den globale arena. Det vil si kravet til konkurranse-dyktighet, som i denne sammenhengen betyr avkastning. I det politiske landskapet har de opplevd å få gjennomslag for sin tankemåte i et omfang, som er urovekkende. Spesielt vil jeg referere til innstillingen "Nytt millennium – nytt arbeidsliv" (NOU 34:99) også kjent som "Colbjørnsen-utvalgets" innstilling. Innstillingen er et åpent angrep på den eksisterende Arbeidsmiljøloven, og legger føringer for å liberalisere loven og legge mer av ansvaret for oppfølging over på arbeidstaker. Vi har avvist og LO-service har avvist denne innstillingen som grunnlag for revisjon av Arbeidsmiljøloven. Erfaringene fra andre land som har gjennomført en omfattende liberalisering i arbeidsliv og samfunnsliv i versjoner som "Tathcherisme" og "Reaganomix", gjør at vi ser at dette ikke er noen far-bar vei å gå. På Funksjonærinternasjonalens(FIETs) verdenskongress i Sidney i mars 99, var det en av de amerikanske delegatene som uttrykte den nordamerikanske fagbevegelsens erfaringer slik: "Hva enn dere velger å gjøre i framtiden, må dere aldri gå inn på den veien det amerikanske samfunnet har valgt". Stort mer i klartekst er det vanskelig å få det servert, med mindre man velge ut av et grovere vokabular. Nå er det ikke noe nytt i historien at fagbevegelsens faglige og politiske engasjement blir angrepet, heller tvert imot. Forskjellen ved inngangen til det nye årtusen, er at vi møter en mer velformulert og samlet strategi og at aktørene har blitt sterkere og opptrer med større freidighet og selvsikkerhet enn tidligere.
I tillegg ser vi at populisme og liberalisme får stort gjennomslag blant folk flest. For å vise sin protest velger mange å uttrykke sin støtte til et parti, som har programfestet at det ønsker å ta fra fagbevegelsens dens "monopollignende" makt. Spørsmål som angår lønn, arbeidstid, arbeidsmiljø forutsettes løst på bedriften, fortrinnsvis på individuelt nivå. Det er riktig å protestere og hevde sin mening, men slik den kommer til uttrykk i menings-målingene blir det forkjært. Det ligger ingen gode løsninger i å legge den rendyrkede egoismen til grunn for utviklingen av et samfunn. Resultatet er gitt på forhånd, med at vanlige folk blir taperne. Og enda verre blir det å nå fram med eventuelle protester mot en slik utvikling i etterkant, på grunn av at de organisasjonene hvor vanlig folk kunne komme til orde for å øve innflytelse, underveis kan være vesentlig svekket.
Vi blir utfordret av sterke krefter, som har det til felles at de beskriver fagbevegelsens rolle til å være en monopollignende organisasjon, hvis viktigste oppgave er å frata arbeidstakerne individuelle friheter og meninger. Eller, sagt på en annen måte, vår viktigste oppgave blir framstilt som å tvinge arbeidstakerne inn i en tvangstrøye. Fjernere fra sannheten går det neppe an å komme. Basis for vår livsnerve og eksistens hviler på frivillig tilslutning og aktivitet på arbeidsplassene. Og, om det er noen som vet hva individuelle synspunkter er, så må det være nettopp fagbevegelsen.
I historisk sammenheng er det vel neppe noen organisasjoner som kan vise til større åpenhet i forhold til håndteringen av faglige og politiske spørsmål.
Det finnes et mangfold av eksempler på dette, og det ferskeste og beste, kan hentes fra den situasjonen som oppstod i tilknytning til tariffoppgjøret i år.
Fagbevegelsen har aldri truet arbeidstakernes individuelle friheter, men vært et verktøy, for å få satt disse inn i et system slik at flere kunne trekke veksler på dem, og steg for steg prøvd å utvikle dette systemet. Visst har vi vært uenige om mål og midler, men når viktige beslutninger har blitt tatt, så var det forutsatt at vi skulle opptre som et kollektiv for å nå de mål vi har blitt enige om. Dette kollektivet ville aldri fungert om det ikke var mange og sterke individuelle synspunkter tilstede. Men, vi vet da også at mange av de som velger å stå utenfor fagbevegelsen, gjerne trekker veksler på de ordninger fagbevegelsen har bidratt til å etablere, som for eksempel avtalefestet pensjon. Vi skal heller ikke tvile på at det er mange som får del i den ferien som ble forhandlet fram i årets tariffoppgjør, uten at de har løftet en finger for det. For ordens skyld kan det vel også nevnes at det også er mange som trekker veksler på avtalefestede lønns- og arbeidstids-bestemmelser, uten at de selv har gitt noe bidrag i så måte. Et mindretall velger bevisst å snu ryggen til fagbevegelsen. Svært mange står utenfor fordi at vi ikke har vært i direkte kontakt med dem, men stiller seg i utgangspunktet positiv til fagbevegelsen. For oss ligger det en stor utfordring i å nå fram til de sistnevnte.
Det norske samfunnet har gjennomgått store forandringer. Det er snart 20 år siden servicenæringene tok over dominansen i forhold til antallet syssel-satte. Utvikling og bruk av teknologiske løsninger har forsterket dette i et tempo som kanskje har overrasket mange. Dette har også gitt oss et tid-skifte i forhold til spørsmålet om faglig organisering. I industrien har det vært lange og sterke tradisjoner på det å være fagorganisert, riktignok sterkere blant arbeiderne enn blant funksjonærene. For servicenæringene har ikke bildet vært det samme. Grunnlaget for samhold og kollektiv opptreden blir vesentlig annerledes når det er snakk om mange arbeids-plasser, ofte med relativt få ansatte og et mer direkte forhold til eier.
Situasjonen i varehandelen er for eksempel slik at ca. 22% av de som arbeider der er organisert i vårt forbund. Samtidig sier nærmere 70% i følge arbeidskraftundersøkelser at lønnsnivået finner sitt grunnlag i våre avtaler. Også varehandelen har vært gjennom voldsomme forandringer på kort tid. Kapital og makt har blitt samlet på færre hender, ikke bare nasjonalt, men også internasjonalt. Næringen preges i dag av større eller mindre kjeder, som ofte har sin virksomhet i store kjøpesentre. Objektivt sett legges dermed grunnlaget for større oppslutning om vårt forbund. Veksten i servicenæringene for øvrig, gir også et grunnlag for medlems-vekst. Av alle LO-forbund er det HK som har det største potensiale for vekst ut i fra sysselsettingstallene slik vi kjenner dem i dag, være seg i industrien eller i servicenæringene. Vi kan faktisk stille det slik at det er av avgjørende betydning for fagbevegelsen som helhet, gjerne spesielt LO-familien, at HK får større oppslutning på sine organisasjonsområder.
Dersom vi skal gå framtida i møte med relativt få fagorganiserte, spesielt i servicenæringene, kan dette i sterk grad bidra til at en samlet fagbevegelse vil oppleve tilbakeslag. Vi har da også lagt grunnen for en verve- og agitasjonsoffensiv, som vi ønsker skal strekke seg fram mot 2008, altså fram mot forbundets 100-årsjubileum. Offensiven skal rette seg inn mot industri-arbeidsplasser, med spesiell oppmerksomhet mot de bedriftene som var i konflikt i år, og mot kjeder og konsern i varehandelen. Videre vil vi ha LO med på en større satsning for å etablere faglig virksomhet på kjøpesentre.
Den viktigste forutsetningen for å lykkes vil være at vi klarer å motivere og mobilisere hele forbundet til en slik innsats, med spesiell vekt på de tillits-valgte og medlemmene på de arbeidsplassene, hvor vi er etablert. Mildt sagt kan vi si at dette er en kjempemessig utfordring, men denne utford-ringen er å foretrekke, framfor hva konsekvensene kan bli dersom vi ikke lykkes. Vi har også et stort fortrinn, gjennom å ha definert verdigrunnlag og mål for vår virksomhet og en organisasjon som bærer i seg potensiale til å ta denne utfordringen.
Globaliseringen, politiske og økonomiske forhold, utvikling og bruk av teknologiske løsninger vil presse fram en raskere omstillingstakt i arbeids- og samfunnsliv. Når slike tema står på dagsorden kan lett bli oppfattet slik at dette er krefter som virker uavhengig av menneskers gjøren og laten. Vår erfaring er at endringer på arbeidsplass og i samfunn kommer på grunnlag av beslutninger tatt av mennesker. For fagbevegelsen er ikke dette nye tema. Forskjellen er at det er nye mennesker som forfekter inn-holdet i begrepene, og at språkdrakten kan endre seg. I en slik sammen-heng er både teknologien og ideologien verktøy, som brukes bevisst for å nå gitte kortsiktige eller langsiktige mål.
Kjell Inger Røkkes oppkjøp av Aker, med Akers egne penger, er ikke ut-trykk for en naturlig utvikling, det er mennesker med beslutningsmakt som gjør slikt mulig. Kampen om Orkla, hvor gevinsten ved å stykke opp kon-sernet kan beløpe seg til over 11 milliarder føres blant andre av Stein Erik Hagen, som har lagt seg opp en formue i dagligvarebransjen. Kampen om innflytelse, posisjoner og penger går på bekostning av mennesker, som arbeider i disse bedriftene. Det er på sin plass å minne om noe som ble sagt for mange år tilbake: "Kapital er størkna svette". Dette har like mye sann-het i seg i dag. Forskjellen er gjerne at gevinsten i slike spill er så mye, mye større i nåtid.
Når Posten går sammen med Norgesgruppen og Shell for å etablere "post-butikker", er dette også en beslutning gjort av mennesker. For Posten skal dette bety sparte penger og færre ansatte. Hvordan konseptet skal se ut, og hvilken sikkerhet som skal legges til grunn når millioner skal rulle ut fra butikker og bensinstasjoner, det gis det vaklende og upresise svar på. For Posten var det tydeligvis ukjent at 135.000 pensjonister tar ut trygden ved dagens postkontor. Det er fullt ut berettiget å stille spørsmålet om det er flere ukjente elementer, som for eksempel bemanning. Råd fra de som blir berørt blir tydeligvis ikke hørt, og de som får dette i tillegg til sitt vanlige arbeid, får informasjonen gjennom nyhetene. Sannsynligheten for å bli tatt med på videre råd er også liten, på grunn av at mange mangler tariff-avtaler. På bakgrunn av det som har kommet fram i nyhetene stiller vi oss sterkt kritiske til konseptet "postbutikk". Vår oppfordring til de, som er uorganiserte i "postbutikkene", er at de må slutte seg til Handel og Kontor, for å ha innflytelse på sin egen arbeidssituasjon.
De største forandringene vil komme gjenom at teknologien blir tatt i bruk for å utvikle det som kalles e-økonomi og e-handel, Mange beskriver dette som et sprang større enn den industrielle revolusjon, som vil ha konsekven-ser for hundretusener ansatte i industri og handel. Industri og handel vil på mange områder smelte sammen. Et av perspektivene som trekkes opp fra er drift 7 dager i uka, 24 timer i døgnet og 365 dager i året. Alt tyder på at de som allerede er tung etablert i industri og handel, kommer til å bli de sentrale aktørene i e-økonomien og e-handelen i framtida, fordi at de har erfaringene og de har kapital nok til å utvikle teknologiske løsninger. På
e-handelskonferansen vi gjennomførte sist tirsdag fikk et innblikk i hvordan Siemens, et konsern med 135 milliarder D-Mark i omsetning, og Hakon, med sin styrke, har lagt opp sine strategier for hvordan utviklingen forventes å bli. Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon har søkt om 381 millioner i støtte fra staten for utviklingstiltak i handelsbedriftene, og forventes å få 50 millioner over neste års statsbudsjett. Næringsdeparte-mentet har lagt opp en egen plan for utviklingen av E-Norge. Dette er en utvikling som nå i hovedsak styres av tunge aktører i næringslivet, som i virkeligheten ikke har øyne for hva slags konsekvenser dette har for de menneskene som blit berørt.
For Handel og Kontor er det viktig å få definert hva slags innflytelse vi vil ha på den utvikling, som vi aner perspektivene av. Hvordan skal vi utvikle tariffavtalene på lønns- og arbeidstidsbestemmelser, og på retten til kom-
petanseutvikling. Det siste vil være avgjørende, spesielt i forhold til det å ha et arbeid å gå til i framtiden. Og ikke minst hvordan skal vi trekke veksler på teknologien for å få en bedre hverdag. Under perioden med den indu-strielle revolusjon utviklet fagbevegelsen perspektiver for hvordan de ville at sitt framtidssamfunn skulle være. Utfordringene som nå ligger der åpner muligheten for en vitalisering av vårt samfunnsmessige engasjement. Som forbund har vi festet grepet om emnet e-økonomi, gjennom blant annet kursvirksomhet. Handel og Kontor er representert i "Fellesforum for e-handel", og det ligger en søknad inne på et forskningsprosjekt som skal gå over en treårsperiode, med en kostnadsramme på 9 millioner. For-prosjektet til selve prosjektet er snart sluttført. Alt tyder på at dette vil falle på plass. Vi vil skaffe oss kunnskap om hva konsekvensene er for alle de menneskene som blir berørt av dette. Se det i sammenheng med mottoet for vårt landsmøte – mennesket først – og når det gjelder innføring av nye teknologiske løsninger. Forbundsstyret behandlet på fredag en skisse til politikk på dette området. Skissen er lagt ut til landsmøtedelegatene, og skal være med i den videre behandlingen av faglig-politiske mål for kommende landsmøteperiode. Et godt grep om dette fra vår side vil også være et tillegg til de mange fortrinn vi allerede har. Videre må vi ta høyde for å bruke teknologien til å styrke kontakten og demokratiet i våre egne rekker, og utnytte dette i rekrutteringsarbeidet. Vi frykter ikke ny tekno-logi, tvert i mot vi hilser den velkommen, men forutsetter da selvfølgelig, at vi skal være med å ha innflytelse på det som skjer.
Det er all grunn til å stille spørsmålet om det vil være mulig å møte de utfordringene vi står overfor på en konstruktiv måte. uten å ha fagbeveg-elsen med som aktiv aktør. Vil det være mulig å møte framtida på en bedre måte med å stå utenfor den demokratiske arena, som fagbevegelsen faktisk er. Vi er selvfølgelig av den oppfatning at det ikke er mulig. Ikke fordi at vi er pålagt eller diktert til å ha en slik oppfatning, men fordi at vi har over
90 års erfaring med å takle utfordringer på arbeidsplass og i samfunns-messig sammenheng. I så måte har vi ingen grunn til å påta oss noe falsk beskjedenhet, når vi blir utsatt for angrep. Vi har grunn til å være stolte over hva vi har oppnådd, med basis i frivillig tilslutning og innsats fra en utrolig lang rekke av dyktige tillitsvalgte og medlemmer. Vi er vel vitende om at vi ikke har lykkes å nå alle de mål vi har satt oss, og at vi ikke er enige på alle områder. Den viktigste årsaken til at vi nå er samlet ligger vel nettopp i det aspektet.
Landsmøtets oppgave er som sagt å sluttføre prosessen med faglig-politiske mål for kommende fireårsperiode. I prosessen forut har vi prøvd å ta flere hensyn, med særlig henblikk på at dokumentet skal være funksjonelt. Det er ingen lett oppgave å trekke en grenser for hva som skal tas inn i doku-mentet. Slik som forslaget nå er utformet følger det i hovedsak formen fra landsmøtet i 1996, med å definere politiske prinsipper og mål på de om-rådene som er viktigst for oss.
Det faglig-politiske regnskapet som legges fram følger punkt for punkt vedtatte mål fra 1996, og gir en god oversikt på hvilke mål som er nådd, og hvilke som må videreføres. Her er det rom for vurderinger, men slik det foreligger mener vi at det er en nøktern vurdering av vår virksomhet i perioden 96-99.
Vi har også Stures hilsningstale og Philip Jennings innledning fått innspill som direkte berører dette punktet på dagsoden.
Debatten og vedtakene er viktig, og skal gi klare signaler på at ei ny tid er i emning for Handel og Kontor, hvor vi setter mennesket først i utviklinga på arbeidsplass, i lokalsamfunn, nasjonalt og internasjonalt.
Takk for oppmerksomheten og velkommen til debatt.