Høringssvar til Samfunnspolitisk avdeling LO
Prinsipielt er Handel og Kontors forbundsstyre betenkt over at utvalg som Arntsen- og Holden-utvalgene skal spille en avgjørende rolle for utformingen av Landsorganisasjonens, og dermed også fagforbundenes, tariffpolitikk. Disse utvalgene er sammensatt av politisk oppnevnte representanter og representanter fra organisasjonene i arbeidslivet med både ulike og motstridende interesser. LOs syn på inntektspolitikk og vedtak om tariffpolitikk må baseres på behandling blant medlemmene og organisasjonsleddene i fagforbundene og LOs organer.
Å sikre full sysselsetting er et overordnet mål. Verdiene, grunnlaget for kommende generasjoner, skapes gjennom at så mange som mulig er sysselsatt. Den inntektspolitikk som myndighetene fører og tariffpolitikk som avtalepartene gjennomfører, påvirker sysselsettingen. Handel og Kontor har i den sammenheng støttet solidaritetsalternativet, senere det utvidede solidaritetsalternativet. Dette engasjementet forleder oss ikke til å la være å stille kritiske spørsmål eller mene at det finnes enkle og lettpåviselige økonomiske sammenhenger (eksempelvis Phillips/Friedman-doktrinen om forholdet mellom arbeidsledighet og inflasjon). Alle årsak/virkning-forhold er ikke åpenbare. Vår økonomiske verden gjennomgår store og omfattende endringer som raskt kaster rundt på sosialøkonomiske "sannheter". Viktigste mål for den økonomiske politikken må være å sette flest mulig i arbeid, ikke holde lavest mulig inflasjon. Nåværende prisstigning er ikke urovekkende høy, og har ikke sin årsak i økt forbruk blant lønnstakerne som følge av resultatene i de siste lønnsoppgjørene. Holden-utvalget viderefører Arntsen-utvalgets konklusjoner om strenge økonomiske rammer for lønnstillegg (= lønns- og kostnadsvekst på linje med våre handelspartnere). At solidaritetsalternativets økonomiske rammer ble sprengt i siste halvdel av 90-åra, innebærer ikke at sysselsettingen ble satt i fare.
Utvalgets manglende behandling av eierinntektenes/profittens forhold til lønns- og prisfastsetting, og konsekvenser for sysselsetting, er påfallende, om ikke overraskende. Profittstigning tas som et naturbestemt fenomen, mens regulering av lønnsfaktor er det som fokuseres. "Fellesinteressene" mellom partene og myndighetene ved lave nominelle lønnstillegg, må ses i sammenheng med prisutviklingen og verdiskapningen. Velferdsgodene er betalt gjennom lønns-, ikke eierinntektekter. Lønnsnivåene i dagens Norge er gjennomgående heller ikke til hinder for lokalisering av næringsvirksomhet i Norge.
En viktig side ved solidaritetsalternativet var å bygge opp bedriftenes egenkapital ved at de ansatte gjennom "kollektiv fornuft" lot være å ta ut for store lønnstillegg. Men hva når egenkapitalen tas ut som utbytte og ender i eiernes utrolige pengeforbruk eller utenlandske investeringer uten positive virkninger for norsk nærings- og arbeidsliv? Fører ikke dette til `overoppheting` av økonomien? Dette dreier seg slett ikke bare om turbokapitalister som Røkke, men om hele næringslivet i økende grad. Skattenivået på aksjeutbytte er lavt i Norge (kf. tidligere notat fra Samf.pol. avd. i år). Aksjeutbytte bidrar til å øke forskjellene i samfunnet. Aksjeinntektene ble tredoblet fra 1993 til 1998, samfunnets verdier omfordelt, fra arbeid til kapital. Noe av ekstrautbyttet dokumenteres daglig gjennom kunngjøringer om kapitalnedsettelse ved utbetaling til aksjeeierne. Vil eiere og ledere godta Holden-utvalgets rammer?
Gjennom frontfagmodellen vil utvalget gripe inn i lønnsoppgjørene, ved å spikre fast frontfagets rolle. Rammene blir etter hva konkurranseutsatte sektorer kan `tåle`, med forbehold dersom enkelte grupper systematisk over tid får lavere lønnsvekst. Noen områder ligger også langt tilbake i forhold til andel av verdiskapningen, og kan ikke brukes som frontfag. Mer systematisk bruk av frontfag vil ved siden av å styre kommende oppgjørsformer, også kunne få følger for lønnssolidariteten gjennom tariffoppgjør. Det er også en realitet at konkurranseutsatt sektor ikke lenger bare er industri. Det gjelder i stadig stigende grad servicenæringer. Denne erkjennelsen må også få følger for behandlingen av frontfagenes rolle i LOs tariffstrategi. Vurderingen av frontfag og deres rolle skal for LOs del ikke skje gjennom statlige utvalg, men i LOs besluttende organer.
Vi er skeptiske til utvalgets ensidige fokusering av forholdet til lønnsveksten hos våre viktigste handelspartnere. Det er også viktig å se solidaritetsalternativet i et internasjonalt solidaritetsperspektiv. For norsk fagbevegelse kan ikke hensikten være å styrke norsk næringslivs konkurranseevne på bekostning av andre lands arbeidstakeres arbeidsplasser og lønnsforhold. I store deler av verden, det gjelder også EU-land som er Norges viktigste handelspartnere, er arbeidsledigheten ikke blitt redusert, og arbeidstakernes andel av verdiskapningen blitt mindre. Arbeidstakere i forskjellige land må ikke konkurrere hverandre ut gjennom lønn. Derfor blir det viktig for fagbevegelsen å samarbeide internasjonalt både for at lønna kan holde tritt med prisstigning og ta ut gevinst av produktivitetsveksten. Å øke etterspørsel for å fremme sysselsetting og utjevne lønnsnivåer, vil være med på å motvirke flytting av produksjon på grunnlag av spekulasjon i lave lønns- og andre grunnleggende kostnader.