Mens nær 90.000 butikkansatte i USA streiker for en anstendig helseforsikring, er den norske presses fokus rettet mot prisen på eksempelvis en pakke pølse på Lidl. Den norske dagligvarehandelen kommer visst aldri ut av støpeskjeen.
Julen nærmer seg. Nylig gikk norske frisører ut og protesterte mot at de ble tvunget til å holde åpent søndagene før jul. Protesten var rettmessig begrunnet. Håret gror neppe fortere i desember måned, om det enn kanskje blir gråere av julerushet. Viktig var allikevel tydeliggjøringen av at senterledelsen og ikke en selvstendig næringsdrivende bestemmer over butikken.
For når det gjelder dagligvarehandelen og utelivsbransjen er ikke mye regulert, og avtalefriheten dertil stor. Og snart kommer Lidl. Mange ser Lidls etablering som en gevinst og i media rapporteres det om mer "kuttisme". Lidl skal som Ole Brumm gi "ja takk begge deler": både arbeidsplasser og lavere priser. Faren for at mange blir innhentet av en grell virkelighet er imidlertid høy. For mennesker verken spiser eller kjøper mer med flere butikker. Det kommer altså ikke mer penger i omløp. På langt nær alle vil som forbrukere kunne trekke veksler på Lidl.
I kapitalistisk sammenheng har handelsnæringen sammen med utelivsbransjen nærmest vært som et Frankensteins laboratorium å regne. Driftsformene har vært mange. Reguleringen stadig mindre. Spekulasjonsøkonomien har vært høy. Det har åpnet for eksperimentering med alt fra hårreisende til tilfredsstillende resultater. Franchisekonsept, senterdannelser, oppkjøp, fusjon og fisjon er stikkord. Forskjellen på hva som kommer og hva som er i dag, er at framtida er styrt av krefter som enda mindre er opptatt av ansattes ve og vel.
Det er ikke mye julens glade budskap i 90.000 streikende amerikanere. Og heller ikke juleglede i utslitte norske småbarnsforeldre som jobber "helgeåpent" og ikke har tid til å være hjemme, fordi en barne- og familieminister fra KrF ønsker det slik. Kanskje er det derfor det ikke skrives særlig om det. For den jevne journalist blir temaet kanskje for stort, for dyptpløyende og dermed for grått eller kjedelig. Det slipper ikke forbi desken. Ukens prisbørs på en gjennomsnittspose varer fra Rema vekker langt større oppsikt. Alt for kunden. En undersøkelse lagt fram nylig viste hvordan pressens interesse for lønnsoppgjørene var blitt kraftig redusert de siste tjue årene. Børsens opp- og nedturer vies mer plass.
Men for å sitere TV2: sannheten er der ute. Det streikes ikke uten grunn. I USA har dagligvarekjeden Wal-Mart lagt en kostnadseffektiv mal for personalpolitikk basert på kamp mot fagforeninger. I Norge ser vi allerede tendenser til det samme. Alt for kunden. Konkurransen hardner enda mer og ansattes lønns- og arbeidsvilkår settes under press. Hva som i Norge har skjedd på mikronivå lar seg overføre til makronivå. For handelsnæringen er som alltid i støpeskjeen. Media og politikere bør ta seg tid til å observere hva som skjer. Kanskje kan dermed forbrukerne få en sjanse til å sette av tid til ettertanke midt i julehandelen.
Amerikanerne selv har beskrevet det som skjer som "a race to the bottom" i arbeidslivet. De store kjedene kjøper de små og til slutt er en stor fisk tilbake. Uttrykket "the working poor" er et annet begrep. De ansatte jobber på bunnen i et todelt arbeidsliv hvor rettighetene er redusert til et minimum. I Norge får ordet "kuttisme" kanskje etter hvert et annet innhold enn "faste lave priser". For i kampen om kundene er det nødvendigvis ikke bare prisene det skal kuttes i, men også blant de ansatte.
I Handel og Kontor har vi lært oss at det ofte ikke er grenser for kreativ tenkning fra en ellers grå arbeidsgiver så snart det kommer til innsparinger. Og kampen mot fagforeningene har vi stadig oftere sett blir spydspissen i dette arbeidet. For en eier regnes solidariteten i kroner og øre og årsrapportens store ord om "de ansatte som bedriftens viktigste ressurs" står i grell kontrast til bedriftens regnskap: Der er de ansatte bedriftens store utgiftspost. Den må ned. Alt for kunden.
Så når julen synker inn over oss i ukene som kommer hadde det kanskje vært å håpe at både media og handlende midt i en juletid kunne ta seg tid til å dvele noe mer ved de som sørger for at julen blir hyggelig. Enten de står bak disken på et kjøpesenter, klipper håret ditt på en søndag, eller serverer drikke på nyttårsaften.
For det er vel ingen som ønsker at kuttismens gleder for kunden skal bli de ansattes pest og plage. Så kan vi kanskje spise billig pølse fra Lidl eller en hvilken som helst annen kjede med god samvittighet. Med visshet om at de ansatte på nærbutikken har råd, tid, og overskudd til en jul også for seg og sine. God appetitt!
