Mange ser med glede på Lidls etablering og innmarsj i norsk dagligvarehandel. Her som ellers skal økt konkurranse være vidundermedisinen som gir lavere kostnader for forbrukerne. Man ser nesten ut til å tro at konkurranse kan erstatte solidariteten som samfunnsbygger. Men Lidls etablering er ikke noe veldedighetsframstøt for å gi norske forbrukere billigere mat.
I tilfellet Lidl står Schwarzgruppen bak, og de er på jakt etter kjøpesterke norske forbrukere for selv å øke sin inntjening. Schwarzgruppen hadde i 2002 en omsetning i sin detaljhandel på 170 milliarder norske kroner. Denne gruppen eier over 5 600 butikker og har 80 000 ansatte. Hovedmannen i gruppen Dieter Schwarz, er multimilliardær, og er kjent for sin strategi med taushet og hemmelighold om foretakets virksomhet.
Lidl kan fort bli eksempelet på hvordan konkurransen ikke bare jakter på lave kostnader for forbrukerne, men også på sine ansatte. I Europa har de blitt beryktet på grunn av sine holdninger overfor ansatte, og en del av dette har vært en fiendtlig holdning overfor fagorganiserte. I Tyskland har Lidl gjort flere grep for å gjøre det vanskelig for ansatte å være fagorganisert. I de nordiske land, herunder Norge, har Lidl så langt valgt å legge seg på en mykere profil. Men det gjenstår å se hvordan dette vil bli etterlevd i praksis.
Ikke bare norsk dagligvarehandel, men også luftfart og annen tjenesteytende sektor har vært gjennom voldsomme forandringer gjennom de siste tiårene. Felles for alle, er at jakten på lave kostnader også betyr en jakt på ansatte. Det betyr ikke mer velferd for alle, men i stedet et mer brutalt arbeidsliv.
I dag er det i praksis fire store kjeder som eier norsk dagligvarehandel. For Rema, Rimi, Coop og Norgesgruppen blir derfor Lidl en stor utfordring, og det gjøres rokkeringer for å møte Lidl-butikkene høyt på banen. Det arbeides med så vel utvidelse av åpningstider og reduksjon av priser for å ta vare på og ekspandere i markedet. Det er også god grunn til å anta at Lidl ikke blir det eneste framstøtet av lignende karakter. Slik utviklingen er også i denne næringen, med en stadig sterkere monopolisering, skal man ikke se bort fra at så vel det franske Carrefour og det amerikanske Wal-Mart kjøper seg inn eller planter avleggere for å vinne markedsandeler i Norge. Dette er en beinhard og brutal kamp, og det bør ikke herske tvil om at når neste harde omstillingsperiode i dagligvarehandelen er over, vil noen ligge igjen som tapere på slagmarken.
Det er med dette bakteppe at ansatte i norsk dagligvarehandel skal ha sin arbeidsdag og hente sitt innkomme for et velordnet og godt liv.
Når Lidls etablering i Norge først ble omtalt, var det gjennom en jubel over at nå ville prisene gå enda mer nedover i Norge. Etter hvert har det også blitt fokusert på hvordan dette vil virke inn på arbeidsvilkår og lønnsnivå for de titusener som arbeider i dagligvarehandelen. Bransjen har vært kjent for å være heller dårlig når det gjelder fagorganisering. Til tross for dette har de fagorganiserte gjort en kjempeinnsats for å heve lønnsnivået i bransjen, og det anslås at 60-70% av bransjens ansatte får sitt lønnsnivå definert ut fra Handel og Kontors tariffavtaler.
Det ligger imidlertid et sterkt og vedvarende press på den enkelte arbeidstaker om ikke å organisere seg, for dermed på sikt å undergrave det som fagorganiserte har oppnådd gjennom mange års virksomhet. Lykkes arbeidsgiver i å splitte arbeidstakerne, kan lønns- og arbeidsforhold manipuleres på en slik måte at det blir en alles kamp mot alle på den enkelte arbeidsplass. Resultatet vil umiddelbart vises på stedet hvor dette skjer, og vil videre gi en smitteeffekt på andre arbeidsplasser. Drivkraften bak dette ligger i eiernes jakt på overskudd, og for å oppnå dette er det mange arbeidsgivere som opptrer på en slik måte at de går langt utover anstendighetens grenser. Når det kommer til slike tilfeller er det erfaringsmessig vanskelig for arbeidstakere å stå fram. En av grunnene er at de frykter arbeidsgivers reaksjon og trusler om oppsigelse, en annen er at det for mange er direkte forsmedelig å stå fram for å berette om elendige arbeidsforhold. Vi risikerer å få hva man i USA kaller en " race for the bottom".
Fra flere hold blir vi presentert et budskap om at konkurranse er et positivt element når det gjelder å utvikle Norge til et bedre samfunn å leve i. Vi får angivelig lavere priser og bedre produkter være seg det dreier seg om mat, energi, helsetjenester eller hva det nå skulle være når alt blir avregulert og lagt ut til konkurranse. Som forbrukere blir vi forsøkt blendet av priser og tilbud, som markedsføres så aggressivt at man blir svett og sår i så vel øyne som ører.
De aller fleste er ennå i stand til å gjennomskue dette blendverket og vet at for å ha et godt samfunn å leve i, må vi ha et fundament i arbeidsplasser hvor arbeidstakere kan ha trygge og gode lønns- og arbeidsvilkår. Å tjene godt gir oss råd til å leve et anstendig liv, om det enn koster litt mer å handle.
Konkurransen kan aldri erstatte solidariteten som samfunnsbygger.