LOs representantskap vedtok enstemmig torsdag 16. februar d.å. følgende hovedlinjer for hovedoppgjøret i 2006.
1. Bakgrunn og utfordringer
Det er allerede klare tendenser og fortsatte utsikter til at det norske arbeidsmarkedet bedres. Allerede i 2004 registrerte vi sterkt økende timetall per sysselsatt; i år opplever vi klarere vekst i antall jobber og en klar tendens til nedgang i den registrerte ledigheten. Undersysselsettingen avtar og jobbveksten er sterk i deler av tjenestesektoren.
Vekstutsiktene internasjonalt er brukbare og den norske økonomien opplever sterke vekstimpulser fra oljesektoren og etter hvert også offentlig tjenesteyting. Industrien har gjennomgående fått klart økt lønnsomhet, men det store jobbtapet fra de foregående år med utflytting og tap av konkurranseevne synes ikke å bli reversert. Industrien er også langsiktig sett sårbar som følge av liten bredde og sterk følsomhet overfor endringer i valutakurs og internasjonale priser.
Den utfordring dette innebærer kan bare møtes med en vel avveid økonomisk politikk, der virkemiddelinnsatsen sammen med en fornuftig lønnsdannelse har sysselsettingen som sitt felles hovedmål. Når det meste synes å gå i riktig retning, kan den største fare på kort sikt være at det skjer uheldige ting i lønnsdannelsen, pengepolitikken eller i andre politikkelementer.
2. Arbeid til alle er jobb nr.1
Selv om få andre nå er opptatt av ledighetsproblemet, er det viktig at LO holder dette målet ved like. Hensynet til de ledige, fagbevegelsens styrke og den fremtidige løsning av velferdsstatens utfordringer har alle sysselsettingsutfordringen som sitt hovedsvar. Jo flere som kommer i arbeid, jo færre blir det på trygd. Dermed øker grunnlaget for både kvalitet og kvantitet i offentlig tjenesteyting. Arbeid til alle krever vekst både i offentlig og privat sektor.
Dette bør skje ved en budsjettpolitikk som følger handlingsregelen, samtidig som offentlig sektors bidrag til sysselsettingen styrkes i forhold til de foregående år. Pengepolitikken må unngå feilene som ble gjort med bl.a rentesettingen i 2002, med ødeleggende utslag særlig i 2003.
Når ledigheten i SSB s spørreundersøkelse (AKU) holder seg høyere enn i Aetats registreringer, må det tilskrives at skjult ledighet og undersysselsetting har bygget seg betydelig opp de siste årene. Det innebærer at det er en lang vei fram til en situasjon vi med rette kan kalle full sysselsetting. Jobbveksten må vare ved en stund og vi må i tillegg få offentlige virkemidler og bedriftenes adferd til å virke mer inkluderende overfor utsatte grupper i arbeidslivet. Fortrinnsrett til større stilling for allerede deltidsansatte som nå er realisert i Arbeidsmiljølova, er et viktig bidrag i denne sammenheng. Tiltak som muliggjør et yrkesliv i flere år for eldre et annet. Mange har trukket seg tilbake eller er skjøvet ut fra et arbeidsmarked med dårlige jobbmuligheter, og gruppen av yrkeshemmede har vokst betydelig. Det er nå særlig viktig at reformen i velferdsforvaltningen gir arbeidsmarkedspolitikken et løft. Underveis må tiltaksinnsatsen forsterkes for at flest mulig skal få nytte av jobbveksten som nå kommer.
I tillegg til en generelt mer næringsvennlig politikk overfor tjenesteyting og tradisjonell industri, trenger vi nysatsing som kan bidra til et industrielt løft. De særlige oppgaver som nå er av stor betydning for sysselsetting og næringsutvikling i hele landet, som utvikling av Nordområdene og Barentsregionen, bruk av naturgassen innenlands og å skaffe samfunn og industri tilstrekkelig kraft til konkurransedyktige vilkår er alle samfunnsoppgaver som krever sterk politisk innsats og oppfølging. Olje og gassressursene i nord må utnyttes innenfor rammen av strenge krav til miljøet og slik at andre næringer som fisket og turisme ikke rammes. Det statlige eierskapet må brukes mer aktivt for å videreutvikle bedriftene og hindre utflytting av lønnsomme arbeidsplasser.
Regjeringen må følge opp Stortingets krav om bygging av gassrørledning og annen infrastruktur for gass. Det kreves også nysatsing og styrket vedlikehold av infrastruktur for kraftforsyningen.
3. Inntektsutvikling
Våre krav til inntektsutviklingen må tilpasses utfordringene i konkurranseutsatt næringsliv og arbeidet for full sysselsetting. Som vedtatt av kongressen, må næringer utsatt for internasjonal konkurranse sette rammene for inntektsutviklingen (frontfagsmodellen). Ved sammenligning mel¬lom sektorer må alle yrkesgrupper tas med.
Frontfagsmodellen er ikke opprettholdbar over tid hvis enkelte områder/grupper systematisk får lavere lønnsvekst enn lønnsveksten i de internasjonalt konkurran¬seutsatte sektorene. Frontfags¬modellen gir således mulighet til kompensasjon til områder/grupper som systema¬tisk over tid er blitt hengende etter i lønnsutviklingen.
Myndighetene må bidra til et organisert arbeidsliv gjennom økning av fradraget for fagforeningskontigent.
Med et anslag for prisstigningen på 2 pst, vil en lønnsvekst på linje med handelspartnerne være forenlig med en forbedring av kjøpekraften for de fleste grupper.
4. Lønnsfordeling
Det er viktig at den lønnsvekst det er rom for, blir fordelt på en rimelig måte. Dette både for å skape oppslutning om den kollektive fornuft i lønnsdannelsen og for å snu en fordelingsutvikling som de senere år har gått i gal retning på mange områder. Fordelingen av skattelettelsene på lønn i år innebærer kjøpekraftsforbedring for de høyeste nivåene selv uten tillegg dette året.
I tariffperioden 2002-2004 fikk offentlig sektor en klart høyere lønnsvekst enn industrien. Dette på bakgrunn av et etterslep i årene før. Undersvisningssektoren ble særlig prioritert. Det har ellers vært stor grad av parallellitet mellom sektorene når vi ser alle yrkesgrupper samlet. Først når tallene for 2005 foreligger, vil vi se hvordan forutsetningene om lønnsvekst i frontfagene har slått til for siste tariffperiode.
I tillegg til sammenlikning av lønnsveksten mellom forhandlingsområder, har hensynet til utdanning stått sentralt i tariffpolitikken i de senere år. Selv om det er gjort målrettede tiltak også i siste periode, er det fortsatt LO-grupper som ikke får rimelig uttelling for lang utdanning. Dette må hensyntas i fordelingen av avtalte tillegg. Bedre utdanningsfinansiering med vekt på økt stipendandel vil også bedre situasjonen. LO går fortsatt inn for en politisk styrt, lav og forutsigbar studielånsrente.
Lavlønn og likelønn
Det har over tid vært fremskritt i utviklingen av likelønn. Den direkte timelønnsforskjellen er for lengst fjernet og det har vært en målrettet satsing på likelønn i LO s tariffpolitikk. Tilnærmingen fra det ene året til det andre er imidlertid beskjeden, når vi ser på samletallet for alle bransjer. Den delen som gjenstår, uttrykt ved rundt 15 prosent lavere lønn for kvinner i gjennomsnitt, skal fortsatt være et høyt prioritert satsningsområde. Lønnsforskjellen er særlig stor der LOs innflytelse over lønnsdannelsen er liten.
Innsatsen for å redusere innslaget av lavlønn vil fortsatt være helt sentralt for å fremme likelønn. Alle må få en lønn å leve av. LOs lavlønnssatsing har hatt stor betydning. Andelen lavlønte kvinner har siden 1980 gått ned fra 58 prosent til 22 i 2004. Kvinner er imidlertid fortsatt overrepresentert blant de lavlønte.
Det er et rettferdig krav at omsorg skal kunne kombineres med et yrkesliv som ikke "straffer" slik innsats lønnsmessig. Rett til lønn ved ammefri og lønnsansiennitet for permisjonstid også utover den lønnede, er i noen områder avtalefestet. LO har engasjert FAFO for å finne ut hva situasjonen generelt er i dag og vil følge saken videre opp.
Som følge av forsterket konkurranse i tjenestesektoren skaper markedet økt press i retning av mer innslag av lavlønn. Tjenestesektoren har begrenset mulighet til produktivitetsvekst gjennom å erstatte mennesker med maskiner og datateknikk. Tjenestesektoren er lettere utsatt for useriøsitet, fordi tjenestene ikke setter spor. Konkurransen fra utlandet øker (transportselskaper, vikarbyråer og andre tjenesteytere), og det er økt bevegelse av arbeidskraft over landegrensen med liten forhandlingsstyrke, særlig til bl.a håndverk, handel, restaurant, rengjøring og transport.
Tradisjonelle lavlønnstiltak alene kan vanskelig stå i mot dette. Det må sterke organisatoriske grep til for å etablere en lavlønnsatsing som er reell i lengden. Eksempler på viktige elementer er mer effektiv regulering av arbeidsinnvandringens forutsetninger og vilkår, styrket kontroll og krav til seriøsitet i viktige bransjer og skatte- og avgiftsmessige grep for å styrke lønnsevnen i pressede bransjer
Når det gjelder prinsipper for tariffpolitikken, må konklusjonene være:
Kollektiv og samordnet lønnsdanning viktig
Økt innslag av sentral lønnsdannelse der det lokale element bidrar til ulikelønn og etterslep
Forsterket lavlønnsprofil og garantiordninger
Mer enn forholdsmessig andel til kvinner av avtalte lønnstillegg, der slik styring er mulig
Forsterket innsats ut fra lov og avtaleverk, for å realisere større stilling for deltidsansatte som ønsker det
Anerkjennelse for kompetanse og lederansvar og utvidet mulighet til fagarbeiderstatus også i kvinnedominerte jobber
Det må tas hensyn til LO-grupper som ikke har fått rimelig uttelling for utdanning
Sikre lønnsansiennitet for tid i foreldrepermisjon gjennom avtaleverket og rett til lønn ved ammefri
Likelønn fremmes også i lokale lønnsforhandlinger bl.a. gjennom at de som er ute i permisjon også tas med. Likelønn må også ivaretas ved så vel tilsetting som ved opprykk.
Oppsummert om krav
Oppsummert må kravene for 2006 når det gjelder lønn være:
generell forbedring av kjøpekraften
garantiordninger og særskilte tillegg til lavlønte
likelønnsprofil på lokale og sentralt avtalte tillegg , bl.a ved mer enn forholdsmessig andel til kvinner der slik styring er mulig
I de enkelte områdene gjøres prioriteringer til fordel for grupper som systematisk over tid er blitt hengende etter i lønnsutviklingen.
5. Andre gruppers inntektsutvikling
I arbeidet for en samfunnsmessig fornuftig lønnsdannelse er det avgjørende at alle grupper omfattes. En forutsetning for å få til dette er at den usunne utviklingen av lønnstil¬legg, opsjoner og bonusordninger til toppledere stanser. Topplederes inntekter må normalt ikke stige mer enn den generelle lønnsutviklingen.
Skulle det igjen vise seg stor utglidning, må lovverket skjerpes for å gi bedre innsyn og kontroll med utviklingen.
6. AFP
LO kongressens absolutte forutsetning for en pensjonsreform var at AFP opprettholdes. Uten denne muligheten, vil pensjonsreformen være et usosialt prosjekt som rammer de med belastende jobber og relativt lav lønn.
LO deler myndighetenes ønske om å fremme lenger yrkesdeltakelse særlig i en tid der arbeidsstyrken vokser lite og antallet pensjonister vokser sterkt. Dette må imidlertid skje ved et arbeidsliv som gir bedre muligheter for seniorene og ikke gjennom kutt i AFP-ordningen. Derfor er det et hovedkrav at AFP-ordningen videreføres i sin nåværende form.
7. Tjenestepensjon
LOs mål for pensjonssystemet formulert av LO-kongressen 2005 er å sikre alle en pensjon tilsvarende 60-70 prosent av tidligere lønn. LO er tilfreds med at de som ikke er dekket av tjenestepensjoner nå får en lovpålagt minsteordning basert på dagens lovgivning. Det må arbeides for et bredere system som sikrer større likhet, lavere kostnader, likestilling av kvinner og lettere jobbskifte.
På veien dit er det viktig å unngå svekkelse av allerede eksisterende gode ordninger. Vi ser en klar tendens til at gode ytelsesordninger blir erstattet av ordninger som er billigere og mer forutsigbare for bedriften, men med økt usikkerhet for de ansatte. Dette kan møtes ved at eksisterende ordninger sikres i tariffavtalen.
Organiseringen av pensjonsordningene innen stat, kommune og helsesektoren har løsninger som tilfredsstiller LO s krav til tjenestepensjonene på viktige punkter:
stordrift som gir lavere kostnader enn i de private selskapene
alders- og kjønnsnøytrale premier
jobbskifte uten tap av pensjon
Det betyr at jo flere virksomheter de dekker og jo bedre samkjørt de er, jo bedre blir grunnlaget for de brede ordninger vi ønsker.
Innføringen av OTP skal skje i løpet av 2006. Det er et viktig skritt framover for fagbevegelsens krav om utjevning av forskjellene på tjenestepensjonsområdet. Fordi kvinner i dag er overrepresentert i bedrifter og bransjer uten tjenestepensjon, er det et skritt mot økt likestilling.
For bedrifter uten tjenestepensjon er det viktigste nå å sørge for at gjennomføringen skjer på en god måte. Myndighetene må bidra med nødvendig informasjon og kontroll av at minstekravene følges opp av bedriftene. Det er også behov for kontroll av at alle aktørene i markedet følger opp regelverket uten at kravet om at bedriftene skal betale kostnadene ved forvaltning, etablering og drift av ordningene omgås. Kredittilsynet har fått ansvaret for kontroll og tilsyn. Myndighetene må sette av nødvendige ressurser til dette arbeidet, og foreta en evaluering av gjennomføringen.
Mange bedrifter vil velge innskuddspensjoner for å følge opp OTP. Til tross for at det er arbeidstakernes pensjon som forvaltes, er det etter loven arbeidsgiverne som fatter beslutning om kapitalforvaltningen. De samarbeider også stadig mer systematisk om organisering av pensjonsordningene uten arbeidstakers medvirkning. Denne ubalansen må rettes opp ved at arbeidstakernes innflytelse styrkes. En av hensiktene er å unngå dyre og risikable løsninger.
Gjennom tariffoppgjør vil en kunne prioritere ulikt mellom pensjon utover lovens minimumskrav og andre temaer. Både ordningens nivå, innretning og graden av avtaleregulering kan inngå i vurderingen. Økte innskudd/bidrag fra arbeidstaker kan vurderes.
Innføringen av OTP er en oppfølging av tariffrevisjonen i 2004. I prinsippvedtaket i Stortinget våren 2005 var en i innstillingen også opptatt av de praktiske virkningene for bedriftene:
"Regjeringen bes vurdere nærmere de økonomiske og administrative konsekvensene for disse."
Hvordan loven vil slå ut for arbeidstakerne og bedriftens kostnader, vil vise seg etter hvert. Innslaget av eksisterende tjenestepensjoner varierer mellom bransjer. For den enkelte bedrift vil nyinnføring etter lovens frister innebære halvt kostnadsutslag i 2006 og resten neste år.
Bedriftene har en plikt til å etterleve OTP. Myndighetene og partene har en felles interesse i å følge opp innføringen i praksis og kartlegge denne, bl.a som ett av grunnlagene for mellomoppgjøret i 2007.
8. Arbeidslivet
Det er mange sider ved arbeidslivsutviklingen som gir grunn til bekymring. Ved siden av ledighet, utstøting og undersysselsetting skjer det en kvalitativ forverring for mange arbeidstakergrupper. Ofte er dette knyttet til nye organisasjonsformer, internasjonalisering og annen type omstilling.
Kompetanseheving og EVU i alle deler av arbeidslivet er et viktig svar på denne utfordringen. Ikke bare nyutdannede, men også de som allerede er i arbeidslivet må få ta del i kompetansesamfunnet. Tilrettelegging av tilbud og finansiering av livsopphold under etter- og videreutdanning er en forutsetning for dette. I en slik finansieringsordning skal både arbeidsgiverne og staten bidra.
LO vil aktivt følge opp det nye programmet for basiskompetanse i arbeidslivet som Regjeringen nå iverksetter. LO mener at arbeidet med kartlegging og dokumentasjon av de ansattes realkompetanse på arbeidsplassene, og utarbeiding av individuelle kompetanseplaner må forsterkes, og at arbeidsgiverne må bli mer forpliktet til å bidra til dette.
Endringer i økonomi og arbeidsliv har gjennom historien vært en forutsetning for velstandsutviklingen og det moderne Norge. Nå ser vi i stigende grad at byrder og gevinster ved slike prosesser blir urimelig fordelt og endrer maktforholdene på en uheldig måte. Globaliseringen nyttes som et påskudd til å fremme høyresidens verdigrunnlag. En internajonal tendens til deregulering av arbeidsmarkedet og en svekking av fagbevegelsen er ett av uttrykkene for dette. Plikt for virksomhetene til å avsette midler og igangsette kompetansegivende tiltak i forbindelse med nedbemanninger og oppsigelser samt ved permitteringer, kan medvirke til en annen balanse.
Gjennom regjeringsskiftet høsten 2005 kan vi se starten på en kursendring hva angår arbeidslivsutviklingen i Norge. Arbeidsgivernes økende makt over arbeidstakerne er reversert på viktige områder. Nå er det viktig at regelverk og institusjoner som styrker trygghet og verdighet hos flere arbeidstakergrupper følges opp. Et arbeidsliv som er bedre for flere, er en viktig del av kampen mot et Norge preget av økende sosiale forskjeller. For enkelte yrkesgrupper bl.a. i helse- og sosialsektoren er det behov for sterkere veiledningsinnsats for å begrense urimelige belastninger.
Sosial dumping
LO har sett EØS-avtalen som et viktig middel i utviklingen av norsk økonomi og av vårt forhold til det øvrige Europa. EU-utvidelsen er et viktig skritt for å skape utvikling og samarbeid i et bredere Europa, til beste også for vårt eget land. Men som for annen institusjonell endring: det er viktig at sosiale hensyn og hensynet til økonomisk effektivitet balanseres på en rimelig måte.
Den nærmere integrering av arbeidsmarkedene gir helt andre utfordringer enn de som følger av annen økonomisk aktivitet på tvers av landegrenser. Økt bevegelse av arbeidskraft over landegrensen blir en del av vårt nærmiljø og sosiale virkelighet. En vellykket integrering krever at den ikke gir opphav til en skjerping av sosiale forskjeller som allerede er for store. Arbeidsvandringen skal ikke tjene til at lønnsforskjellene stiger og at lavlønnsgrupper presses enda mer. Vikarbyråene og annen tjenesteyting gjennom utenlandsk flagg er en viktig mekanisme for omgåelse av lover og regler.
LO har på tross av arbeidsgivermotstand og skepsis hos forrige regjering i stigende grad fått gjennomslag for at norske lønns- og arbeidsvilkår skal legges til grunn for arbeid som skjer i Norge og norsk farvann. Samtidig vil LO at Norge skal være et foregangsland i kampen mot sosial dumping. Viktige tiltak som gjenstår er:
* for å gjøre ambisjonen om norske lønns- og arbeidsvilkår realistisk, må tillitsvalgte sikres innsynsrett i arbeidsforhold og arbeidsavtaler
* ved bortsetting av arbeid skal det forhandles med de tillitsvalgte
* en godkjenningsordning og bedre kontroll med vikarbyråer (av bransjen kalt bemanningsforetak) og styrket regelverk for inn- og utleie av arbeidskraft
*overgangsordninger må nyttes, slik at arbeidslivet i 2009 er innrettet for en fri bevegelighet på gode og trygge vilkår
*ILO konvensjon-94 må implementeres i alle offentlige oppdrag der statlige og kommunale selskaper er dominerende eiere
*Arbeidstilsynet og Petroliumstilsynet må få økte sanksjonsmuligheter slik som bøtelegging og stansing av firmaer som grovt bryter Arbeidsmiljøloven og lov om allmenngjøring.
EU direktiver
Økt utveksling av tjenester på tvers av landegrenser er en sentral del av EØS-avtalens intensjon om et felles europeisk marked. For fagbevegelsen har det imidlertid aldri vært hensikten at dette skal gå på bekostning av et velfungerende arbeidsliv. Internasjonal handel skal være middel for økt velstand, ikke en mekanisme for sosiale forskjeller og utnytting av utsatte arbeidstakere.
Det er på denne bakgrunn en må forstå den sterke motstanden i fagbevegelsen mot EU kommisjonens første forslag til tjenestedirektiv. Hensynet til fri flyt av tjenester ville åpenbart gå på bekostning av andre viktige hensyn, bl.a standarden på lønns- og arbeidsvilkår for mange arbeidstakere. Selv om det i den videre prosess er avklart at lønns- og arbeidsvilkår har fått en styrket stilling, er det bekymring for at disse vil svekkes gjennom mer indirekte mekanismer. Selv om de får en formell stilling som kan se bra ut på papiret, kan de undergraves når andre viktige sosiale og samfunnsmessige kontroller blir dårligere.
LO vil nasjonalt og gjennom DEFS arbeide for ytterligere forbedringer i direktivet.
9. Oppgjørsform og forhandlingsfullmakt
Forhandlingene gjennomføres forbundsvist i privat sektor. Representantskapet gir sekretariatet fullmakt til å utforme de endelige kravene, herunder justeringsklausul for annet avtaleår.
Hensynet til AFP-ordningen og ønsket om å utnytte LO-kollektivets samlede styrke tilsier at Sekretariatet sørger for den nødvendige tariffpolitiske samordning av oppgjøret. Forhandlingsresultatet godkjennes gjennom uravstemning i samsvar med oppgjørsformen.