Handel og Kontor i Norge tar kraftig avstand fra regjeringens forslag om å avkorte AFP-pensjonen krone for krone mot tilleggsytelser fra bedriftene. Forslaget er et angrep på en tariffestet ordning fagbevegelsen har betalt gjennom flere lønnsoppgjør.
At regjeringen angriper ordningen uten å involvere partene er et brudd på de inntekstpolitiske avtalene. Ved tariffoppgjørene har staten deltatt som part og i utgangspunktet avgitt forpliktende garantier helt fram til 2007. Fagbevegelsen har tilsvarende bidratt gjennom lavere lønnskrav. Forslaget slår hull på tilliten til staten som part i framtida.
Avtalefestet pensjon er frivillig og et tilbud til utslitte arbeidstakere om en verdig avgang fra arbeidslivet. I motsetning uførepensjon gir den mulighet til å ta ett år om gangen. AFP uten tilleggspensjon ser vi allerede nå blir så dårlig at mange ikke vil ha råd til å benytte den. Uførepensjon blir i tillegg flere ganger så dyrt for staten. Angrepet på ordningen er derfor meningsløst.
Med 300 000 på uføretrygd og nesten like mange på sykelønn og attføring er det overilt å angripe en AFP-ordning begrenset til å omfatte 35 000 personer. Vi har i tillegg 500 000 som jobber deltid, vi har 100 000 helt ledige. Handel og Kontor i Norge forlanger at regjeringen tar fatt i problemene i arbeidslivet der de faktisk finnes.
Staten har beregnet å spare 7 millioner på dette tiltaket. At regjeringen ikke regner med å spare mer, gjør at HK stiller spørsmål ved motivene bak forslaget. Regjeringen rammer gjennom forslaget privat sektor hvor det stadig er omstillinger, arbeidsbelastningen er hard og folk lettere sliter seg ut. Det er et faktum at AFP har medført at mange arbeidstakere er blitt stående lenger i arbeidslivet.
Regjeringen har de to siste årene gjennomført omfattende angrep på faglige rettigheter. Stikkord er kutt i ledighetstrygd, midlertidige ansettelser, overtidsregler og sykelønn. Angrepet på AFP-ordningen er dermed det siste av mange.
Handel og Kontor i Norge mener vi foran tariffoppgjøret må se grundig på hvordan fagbevegelsen kan hente inn det tapte i form av enda bedre avtalefestede ordninger. Å styrke tariffavtalene innen områder som eksempelvis overtidsbruk, midlertidge ansettelser, sykelønn og rett til sluttlønn ved oppsigelse, kan være veien å gå i en tid med høy ledighet og hvor det inntektspolitiske samarbeidet ligger nede for telling.
