HKs 30. ordinære landsmøte
Forbundslederens åpningstale
23. september 2000
Landsmøte i Handel og Kontor er en stor og viktig begivenhet. Ikke bare fordi det er forbundets høyeste organ, men det er her vi legger grunnlaget for forbundets virksomhet og politikk i de neste fire år.
Vi har en spennende dagsorden vi skal gjennom, med blikket rettet mot egen organisasjon, fornyelse av vårt faglig-politiske program, eksterne innledere knyttet til globalisering, det nye milleniums utfordringer – både hva angår tariffpolitikk og velferdspolitikk, og ikke minst ”den politiske situasjonen”.
Hva angår egen organisasjon, er det svært viktig for oss å legge til rette for arenaer for faglig og politisk aktivitet og engasjement for våre tillitsvalgte og medlemmer. Slik samfunnet har utviklet seg stilles det nye krav til oss for å tilrettelegge arenaer for innflytelse og engasjement til beste for våre medlemmer.
Politisk innflytelse og makt er en forutsetning for utvikling av lønns- og arbeidsvilkår. Samtidig er politisk innflytelse helt avgjørende for å kunne påvirke samfunnsutviklingen på en slik måte at den tjener våre medlemmer i videste forstand. I den politiske virksomheten må fagbevegelsen engasjere seg på et bredt felt, som blant annet fordelingspolitikk, miljøpolitikk, næringspolitikk, sosiale utfordringer og utdanningspolitikk. Derfor må vi hele tiden søke nye måter å engasjere og kanalisere våre medlemmers meninger slik at disse kan omsettes i reell politikk.
En av de sakene vi har brukt mye tid på er handelslekkasjen til Sverige. Når det gjelder grensehandel kan det sies slik; nå er grensen nådd. Statistikk viser at nordmenn i løpet av dette året vil handle varer i Sverige for nærmere 10 milliarder kroner.
En fersk undersøkelse fra Opinion, som Handel og Kontor og Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund har gjort i samarbeid med Kjøttindustriens Fellesforening, viser at 43 % av befolkningen på Østladet har vært på handletur i Sverige første halvår i år. Det vil si at nærmere 750.000 nordmenn over 18 år har tatt turen over grensa for å handle i dette tidsrommet. Dette tallet vil trolig fordobles når året er omme. Og det er ikke bare befolkningen i grenseområdene som har svenskehandel som en innarbeidet vane og rutine. Undersøkelsen viser at ca halvparten av Oslos befolkning har vært på svenskehandel i løpet av de siste seks månedene.
Handel og Kontor har i flere år advart mot den kraftige økningen i grensehandelen med Sverige. Det er ikke til å skyve under en stol at vi lenge har følt at vi har talt for døve ører. Endelig har politikerne varslet endringer i statsbudsjettet som legges fram den 4. oktober. Tiden for mottiltak er overmoden. Grensehandelen har økt jevnt og trutt, og det har vært en økning på mellom 30 og 40 % de siste årene. Undersøkelsen bekrefter at situasjonen er alvorlig. Vi trenger ikke å ta tilbake Jämtland og Härjedalen, nå som vi har erobret Svinesund, Nordby og Strömstad.
Undersøkelsen er en troverdig og illevarslende diagnose på hva som har blitt konsekvensen av politisk handlingsvegring. Når den skjeve grensehandelen har satt seg så dypt i den norske folkesjela, blir det vanskelig å bryte etablerte mønstre. Politikerne må for alvor våkne, og høstens statsbudsjett må inneholde mottiltak som er permanente, målrettede og som monner !
Problemet er ikke så mye grensehandelen i seg selv, men skjevheter i handlemønsteret. Da må avgiftsnivået på viktige varegrupper i Norge harmoniseres med det som er i Sverige og i Europa for øvrig.
Et annet aspekt ved dagens grensehandel er sysselsettingen. Flere tusen arbeidsplasser går tapt i Norge – eller rettere sagt – kunne ha vært etablert i Norge med tiltak som bremser grensehandelen.
Handel og Kontor har lenge etterlyst lavere avgifter på alkohol og tobakksvarer, som så raskt som mulig må harmoniseres med nivået i Sverige. Handel og Kontor mener regjeringa må legge om landbrukspolitikken, men også at Landbruksministeren og flertallet på Stortinget bør senke prisnivået gjennom målrettet lavere matmoms på utvalgte varesorter med stor lokkeverdi, og som taper i konkurransen med svenskene.
Handel og Kontor advarer mot å utvide momsgrunnlaget på generelt grunnlag til også å omfatte tjeneste- og servicesektoren som i dag er unntatt fra denne avgiften. Det vil svekke service- og tjenestesektoren uforholdsmessig mye. Det er ikke nødvendig å kutte av hele haka når man ønsker å barbere seg. Den skjeve grensehandelen kan rettes opp gjennom differensierte og målrettede mottiltak. Det er ikke nødvendig å straffe en hel næring, nemlig den tjenesteytende servicenæringen.
Handel og Kontor har også etterlyst en granskning av omsetningen i grossist- og detaljistleddet i varehandelen. Det er derfor gledelig at landbruksminister Bjarne Håkon Hansen følger opp dette. Noen av Norges rikeste menn har tjent seg ”fete” på salg av matvarer. Det er derfor logisk og nødvendig at vi får en gjennomgang av omsetningen i alle ledd. Ikke minst for bedre å forstå prisfastsettingen på varene fra produsent til forbruker, og for å få klarhet i hvor skoen trykker i forhold til dyrere matvarer i Norge. Dette vil være nyttig for næringen selv, som ofte mistenkes å skumme fløten på bekostning av forbrukerne. Kanskje kan man gjøre Norge enda billigere.
I dag arbeider ca 310.000 personer innen handels- og serviceyrker. De ca 30.000 som er organisert i Handel og Kontor i dag bidrar til å sikre en jevn inntektsutvikling og andre goder.
HK-tillitsvalgte og medlemmene gjør en formidabel jobb, og det er alt for mange uorganiserte ”gratispassasjerer” som nyter godt av vår innsats.
Vi har gode resultater å vise til siden forrige landsmøte, og i hele vår over 90-årige historie – men tenk hvilket gjennomslag vi kunne ha fått hvis enda flere hadde organisert seg. Både når det gjelder sentrale og lokale lønnstillegg, og ikke minst i forhold til innflytelse og medbestemmelse. Det er viktig i et samfunns- og arbeidsliv i stadige og dramatiske endringer.
De fleste unge i dag går på skole i minst 12 år. Flertallet av ungdommen tar også høyskole- og universitetsutdanning. Flesteparten av dagens unge bruker mellom 12 og 17 år av sine liv på skolebenken før de går ut i arbeidslivet, omtrent uten å få innblikk i arbeidslivets spilleregler. Detter er et stort tankekors i dagens Norge – ikke minst med tanke på de viktige oppgaver og utfordringer vi står overfor i framtiden. Lærdom om fagbevegelse er grunnleggende slik at den enkelte elev og student har en realistisk innsikt i, og forståelse for rollefordelingen i arbeidslivet. Handel og Kontor krever at fagbevegelse og organisasjonssamfunnet ikke bare blir pensum på ulike nivåer i den norske skole – og i mye større grad enn i dag, men også en viktig del av den faktiske undervisningen.
Uvitenhet er vår største fiende. Det er ingen tjent med. Demokratiet vårt er avhengig av engasjerte og aktive samfunnsborgere.
LOs sommerpatrulje har gjennom sin årlige aksjoner gjennom flere år avdekket skremmende forhold som møter sommervikarer og unge mennesker i deres første møter med arbeidslivet. Ofte bedriver sommerpatruljen elementær voksenopplæring, både av arbeidstakere og arbeidsgivere. I løpet av 7 uker i sommer mottok sommerpatruljens telefonvakt 700 henvendelser knyttet til elementære spørsmål om lønn, arbeidskontrakter og arbeidstid. Halvparten av spørsmålene kom fra arbeidsgivere og foreldre. Den andre halvparten fra ungdom i forbindelse med sommerjobb. Dette viser at kunnskap om lover og avtaler er en mangelvare. Derfor er det viktig at lover og rettigheter, og hvilken rolle organisasjonene i arbeidslivet har, blir en viktig del av pensum så tidlig som mulig i den norske skole. Dette vil føre til færre såkalte misforståelser og overgrep i arbeidslivet.
LO og AOF gjennomførte nylig et omfattende kartleggings- og debattopplegg i forbindelse med markeringen av LO 100 år i fjor – kanal 99. I den forbindelse har LO invitert forbundene og medlemmene til en kontinuerlig debatt om arbeidslivet. Det er bra.
Og jeg vet at også HKs tillitsvalgte og medlemmer vil engasjere seg i debatten med glød og engasjement. Debatten og innspillene skal oppsummeres på LO-kongressen neste år. Mye tyder på at det er behov for en egen Arbeidslivslov. En lov som samler de lovbestemmelser som sikrer rettigheter for arbeidstakerne. Egne erfaringer i HK forteller oss at det er behov for å tydeliggjøre hvilke kjøreregler som gjelder i arbeidslivet, hvilke rettigheter og plikter som finnes. En slik lov vil gjøre reglene tydeligere, skape en sterkere effekt og bedre beskyttelse. Den vil gjøre jungelen av lover og regler mer oversiktlig og bidra til større sammenheng mellom de ulike bestemmelsene.
Daglig begås det alvorlige overtramp i arbeidslivet. Til tross for en stor og innflytelsesrik fagbevegelse, fanger vi ikke opp alt snusk og fanteri og overgrep som begås overfor arbeidstakere. Et viktig moment er kunnskapsmangel. Dette gjelder både arbeidstakere og ikke minst arbeidsgivere. Og når vi vet at det kun er ca 30 % av arbeidstakerne som er organisert i servicesektoren, så sier det seg selv at det er stor mangel på elementær kunnskap om hvilke rettigheter den enkelte arbeidstaker har krav på.
Det er et faktum at mange arbeidstakere har en særlig presset arbeidssituasjon med hurtig tempo, lav bemanning og fleksible arbeidstider. I bransjene innen service og handel er det en høy grad av deltidsansatte, stor ”turn over”, med mange unge arbeidstakere – spesielt studenter – som kun skal være i ”yrket” i kortere perioder, og derfor ikke føler det samme ansvar for eget eller andres arbeidsmiljø.
Handels- og servicesektoren har enormt mange bedrifter med færre en 10 ansatte. I alt finnes det flere enn 100.000 norske bedrifter med 10 eller færre ansatte. Med Arbeidsmiljølovens krav til at en bedrift må ha minst 10 ansatte for å være pålagt å ha et verneombud, sier det seg selv at det blir vanskelig å drive et slikt arbeid i denne sektoren.
Handel og Kontor har krevd at det må etableres ordninger med regionale verneombud. Disse må gis mulighet til å gjøre sin oppgaver i tett samarbeid med Arbeidstilsynet. Slik miljøarbeidet er lagt opp i dag, gjennom internkontroll, er Arbeidstilsynet redusert til en instans som sjekker bedriftenes selvangivelser, og oppsyn med de mest ulykkesutsatte bransjer. Handel og Kontor mener Arbeidstilsynet skal ha en vesentlig oppgave som tilsynsmyndighet. Arbeidstilsynet bør derfor få reelle muligheter til å gjennomføre sanksjoner mot bedrifter som bryter loven, eksempelvis gjennom bøtelegging. Og vi mener Arbeidstilsynet bør få større ressurser slik at de har en reell mulighet til å gjøre en skikkelig jobb.
Et økende antall arbeidstakere er ansatt i større nasjonale eller internasjonale konsern. Det blir vanskelig å påvirke ledelsen, enten denne sitter i Norge eller i utlandet. Viktige beslutninger tas av ledelsen uten at de ansattes representanter har anledning til å delta i beslutningsprosessen. Gjennom Aksjeloven har norske arbeidstakere tilkjempet seg retten til å delta i beslutningsprosessen i norske bedrifter, og gjennom Hovedavtalen har man sikret seg visse rettigheter for innsyn og forhandlinger. Det er av avgjørende betydning for fagbevegelsen at disse rettigheter også skal gjelde i konsern og andre selskapsformer, enten de er nasjonale eller internasjonale. I så henseende er bestemmelsene om retten til konsernfaglig samarbeid av stor betydning.
Gjennom våre samarbeidsorganisasjoner i Europa og på globalt nivå, må vi arbeide for at alle arbeidstakere oppnår grunnleggende sosiale og faglige rettigheter. Dette dreier seg blant annet om rett til innflytelse på utformingen av arbeidsorganisasjonen, rett til yrkesutdanning, rett til representasjon i bedriftenes styrende organer, informasjons- og medbestemmelsesrett, retten til å organisere seg og forhandle om lønns- og arbeidsvilkår med streikerett. Dette er viktig både ut fra et solidaritetshensyn, men også for å unngå at sosial dumping blir en konkurransefordel for kyniske og kalkulerende eiere og bedriftsledere.
Beslutninger om lokalisering av produksjon vil i framtiden være avhengig av faktorer som arbeidskraft, produktivitet, lønns- og arbeidsvilkår. En konsekvens av dette er at den faglige innflytelsen som lønnstakerne og deres organisasjoner har oppnådd nasjonalt og i den enkelte bedrift blir uthulet og svekket. Vi må derfor i samarbeid med våre internasjonale organisasjoner arbeide for å styrke medlemmenes kollektive styrke gjennom avtaler på internasjonalt nivå.
Selv om vi har kommet langt i vår 100-årige historie, er ikke kampen vunnet en gang for alle. Det er faktisk skremmende hvordan historien gjentar seg. Og da på en negativ måte. Parallellen mellom store deler av dagens samfunnsdebatt er slående med debatten og engasjementet som førte til fremveksten av arbeiderbevegelsen på terskelen til det forrige århundre.
Arbeidsgiverne klager fortsatt over at vi arbeider for lite, at vi tjener for mye, at vi alt for ofte blir syke og at vi ikke yter nok når vi først gidder å gå på jobben. Sikkert urettferdig mot mange hederlige og skikkelige arbeidsgivere, men det er dette de bringer til torgs i samfunnsdebatten.
NHO-direktør Olav Magnussen, for eksempel, er bekymret. Til VG nylig sa han at pensjonsalderen må økes, uføre må tilbake på jobb og grensen må åpnes for ønsket innvandring fra Afrika, Øst-Europa og Asia. Ifølge en undersøkelse fra Næringslivets Hovedorganisasjon jobber det moderne norske mennesket så lite at velferdssamfunnet står foran en krise. Bakgrunnen for resonnementet er en sammenligning med 1962, som viser at det den gang var vel 1,5 millioner sysselsatte i Norge, som jobbet vel 3 milliarder timeverk årlig. I 1999, viser undersøkelsen at antall sysselsatte økte til nesten 2,3 millioner – en økning på 47 %. Men vi greide ikke å produsere mer enn 3,18 milliarder timeverk. Dette er nasjonens hovedproblem, sier Magnussen.
Veksten i antall sysselsatte skyldes at befolkningen er økt fra 3,6 millioner til 4,5 millioner fra 1962 og fram til i dag. Og ikke minst at kvinnene i mye større grad deltar på lik linje med menn i arbeidslivet.
Årsaken til at vi jobber mindre er at vi i 1962 også jobbet 45 timers uke. Siden 1987 har den ukentlige avtalebestemte arbeidstiden vært 37,5 timer. Ferien har økt fra tre til fire uker og en dag, iberegnet ”Gro-dagen”. Ytterligere ferieutvidelse kommer i 2001 og 2002. I 1962 var pensjonsalderen 70 år, fra 1967 67 år- I dag er den reelle pensjonsalderen 64 år. Vi vet også at Avtalefestet Pensjon – AFP – gir muligheter til pensjonering fra fylte 62 år.
Det er mulig Olav Magnussen ønsker seg tilbake til 1962 – vi gjør det ikke !
I 1962 var 68.000 registrert uføre. I fjor var antallet 269.000. Men hva er årsaken til at hele nærmere 300.000 arbeidstakere ikke er i stand til å gå tilbake til arbeidsplassen sin på normalt vis og i ordinær jobb ?
Årsaken er ikke at flere er syke. Mange som får uføretrygd, skulle aldri hatt det. Men bostedskommuner med mangel på arbeidsplasser, lav utdannelse og få muligheter på arbeidsmarkedet er vel så viktig forklaring. Manglende utdannelses- og omskoleringsmuligheter er viktige årsaker til denne type uførhet.
”Leger og pasienter tvinges til å bruke en medisinsk diagnose for å løse et problem som har med arbeidsmuligheter å gjøre”, ifølge professor Per Magnus. Til sammen bruker Norge 20 milliarder kroner årlig på uføretrygd. Mye av disse midlene går altså til å uføretrygde personer som burde, og sikkert i de fleste tilfeller, ønsker å ha et yrkesaktiv liv, hvis de ble gitt muligheten til det.
Man burde kanskje se nærmere på det faktum at hele 60 % av alle som får uførepensjon, har diagnosen psykiske lidelser eller muskel/ skjelettlidelser. Problemet er at det er så mange arbeidstakere som rett og slett ikke orker kjøret i arbeidslivet og melder seg ut.
Dette viser helt klart at investeringer i arbeidsmarkedstiltak, utdanning generelt og ikke minst etter- og videreutdanning derfor er en god økonomisk investering for samfunnet, og for den enkelte arbeidstakers velferd og velvære. Næringslivet kan ikke fortsette å sende regninga til samfunnet gjennom å skape utslitte og frustrerte arbeidstakere. Arbeidsgiverne må ta sitt ansvar, både overfor den enkelte arbeidstaker og samfunnet, ved å tilrettelegge arbeidsplassen slik at ikke arbeidstakere påføres psykiske lidelser og andre belastningsskader.
Og, arbeidsgiverne må involvere sine ansatte – ta de med og på alvor. Det er den beste investeringen en arbeidsgiver kan gjøre. Trivsel og velvære i arbeidet kommer den dagen arbeidsgiverne er villige til å dele informasjon, innflytelse, deltakelse og engasjement som gir arbeidet et innhold og mening -–med sine ansatte. Og ikke bruke all sin tid på krumspring rundt lov- og avtaleverket.
I jakten på profitt er arbeidsgiverne hele tiden opptatt av å kutte bemanningen helt inn til beinet og vel så det. Det suger saften og arbeidslysten ut av arbeidstakerne. Det er også en stadig kamp for å få arbeidsgiverne med på å åpne for mer varierte arbeidsdager og investeringer i utstyr som ikke påfører den enkelte arbeidstaker unødvendige belastningslidelser.
Vi vet at trivsel og velvære også gir innsatsvilje og produktive medarbeidere. Dette er det mange arbeidsgivere som den dag i dag ikke skjønner.
I deler av handelen og tjenesteytende sektor er det ofte et problem å definere tilknytning til arbeidsplassen. Hvem er fast ansatt, hvem er midlertidig ansatt, hvem er vikar og hvem arbeider heltid eller deltid ? Arbeidsgiverne bruker mye tid og energi på å spekulere i hvilke former for ansettelse som gir færrest forpliktelser og størst mulig fleksibilitet for arbeidsgiverne til å sjalte og valte med arbeidstakerne. Og så presterer de på toppen av det hele å uttale at de er bekymret for rekrutteringen til sin bransje !