Følgende kronikk sto på trykk i Klassekampen onsdag 31. juli.
Konservativ virkelighet
Er man opptatt av arbeidslivspolitikk, er det ikke uten en viss fascinasjon en jevnlig leser gjennom ukens stillingsannonser.
Ikke fordi man er på jobbjakt, men fordi stillingsannonsene måler temperaturen på jobbmarkedet, både hva gjelder antall jobber, typer stillinger og trender i arbeidslivet. Og sist, men ikke minst: Ukens stillingsannonser forteller mye om arbeidsgiverne.
For vi har vel alle sett det: Jobbsøkere skal være «fleksibel», «målrettet», «ambisiøs». Som jobbsøker er du selvsagt «sulten på utfordringer». Du behersker med selvfølge ikke bare balansekunsten «å jobbe både selvstendig og i team». Du «liker» det faktisk! Ordet «fleksibel» går det inflasjon i. Fleksibel på arbeidsgivers premisser, bør det legges til, uten at det står skrevet. For ikke å glemme at du er «både moderne og samarbeidsvillig». Og slik fortsetter det, annonse etter annonse.
Hva har så den konservative virkeligheten med dette å gjøre, slik overskriften min antyder? De historiske bindingene mellom arbeidsgiverne og Høyre er jo der allerede. Og stillingsannonsene er og blir, tross alt, arbeidsgivernes tumleplass. Men det interessante er å se hvordan Høyres konservative politikk har inntatt stillingsannonsenes ordprakt.
Stillingsannonsene forteller om en virkelighet ingen kan si nei til. For hvem ønsker ikke å være både fleksibel, målrettet, ambisiøs, moderne og samarbeidsvillig?
De fleste arbeidssøkere har lært seg å avkode denne virkeligheten: «Fleksibel» handler ikke om at ansatte skal flekse på jobben, snarere at du skal være disponibel når arbeidsgiver ringer. At du er «samarbeidsvillig», betyr gjerne ikke å stille alt for mange kritiske spørsmål. Og er du «sulten på utfordringer», bør du rydde plass i kalenderen både kvelder og helger, godt ut over normalarbeidsdagen.
Derfor var det kanskje i stillingsannonsene vi burde sett det før, hva som skjedde med den konservative virkelighetsbeskrivelsen. Og muligens ble vi så vant til å bli fortalt at verden var fylt opp av omstillingsvennlige, fleksible mennesker som tok enhver utfordring på strak arm, at vi ikke reagerte fort nok. Nå er nemlig den konservative virkeligheten pakket inn i Høyres nye prosa: «Nye ideer, bedre løsninger».
Leser man Høyres program med en jobbsøkers skepsis, fremstår imidlertid partiprogrammet med all sin ordprakt, desto mer i sin politikks antiprakt. Kanskje først og fremst fordi det forventede ordet «konservativ» glimrer med sitt fravær. Ja, hvor er det egentlig blitt av? Under den glatte overflaten bestående av «mangfold» (les: mange private), «spredning av makt» (les: privat makt), og for ikke å glemme det svenske nyordet «utenforskap» (som hentet fra George Orwells «1984»), finner vi det bortgjemt i formålsparagrafen, vedtatt i 1971. Men bare der.
Høyre burde selvsagt kalle en spade for en spade. Vi må jo alle kunne ta det for gitt at enhver høyrepolitiker kan stå inne for at de ønsker å føre en konservativ politikk. De har bare ikke sagt det høyt i det siste. Ja, faktisk har ordet konservativ vært overraskende fraværende.
Men Høyre har sikkert ikke noe imot at vi forteller velgerne at med Høyre vil det bli ført «en konservativ fremskrittspolitikk», for å sitere Høyres formålsparagraf. Det er ikke helt som hentet ut av en jobbsøkerannonse, men slik er det altså.
Kanskje bør vi si det oftere, litt høyere, litt mer kraftfullt, i debatt etter debatt, at Høyre ønsker å føre en konservativ politikk. Kanskje til og med utfordre dem til å si det selv. For hva betyr nå tross alt konservativ politikk, uansett hvilke ord vi pakker den inn i, annet enn konservative løsninger – på moderne problemer? Umoderne, med andre ord.
Trine Lise Sundnes,
forbundsleder, Handel og Kontor
[email protected]