Hvorfor skal skatt på individuell pensjonssparing være lavere enn skatt på kollektiv pensjonssparing i bedriftene?
Etter 40 års sparing kan skatteforkskjellene mellom kollektiv og individuell pensjonssparing utgjøre hele 364.000 kroner i pensjon. I fjor ga regjeringen nemlig betydelig skattelettelse for individuell pensjonssparing (IPS).
De som har penger til overs, favoriseres når de sparer til pensjon. Ansatte med egenbetaling til kollektive pensjonsordninger, skattlegges hardere. Denne skattemessige forskjellsbehandlingen av kollektive og individuelle pensjonsinnskudd har ingen fornuftig begrunnelse og er urettferdig. Men det er ikke det verste.
IPS er et individuelt valg for dem som sitter godt i det og som kan ta seg råd til ekstra pensjonssparing. Ordningen er skattefavorisert både ved innbetaling og uttak. Du kan spare inntil 40.000 kroner hvert år. De som betaler formueskatt, har mest å vinne.
Egenbetaling til en pensjonsordning er en tvungen, kollektiv pensjonssparing med like kriterier for innskudd fra alle i bedriften. Innskuddet går fra de ansattes egen lommebok, og kommer i tillegg til arbeidsgivers sparing til tjenestepensjonen. Egenandel er vanlig i mange private og i alle offentlige tjenestepensjonsordninger med unntak av Oslo kommune.
I begge tilfeller benyttes egne midler til pensjonssparing, men midlene skattlegges forskjellig ved uttak: Utbetalinger fra en IPS-konto skattlegges som kapitalinntekt med 23 prosent. Utbetaling av tjenestepensjonen beskattes som pensjonsinntekt, med trinnskatt til staten og trygdeavgift. Dermed er skatten høyere.
La oss si at to personer, som begge har 500.000 kroner i inntekt, sparer 10.000 kroner ekstra til pensjon i 40 år. Den ene sparer gjennom egenandel i bedriftens pensjonsordning, og den andre i IPS. Når pensjonen er beskattet og utbetalt, vil den som sparer i IPS sitte igjen med om lag 4500 kroner mer enn den andre hvert år.
Med høyere lønnsnivå, og hvis sparebeløpet er 40.000 kroner, blir det enda større forskjell. Den som sparer i IPS får om lag 28.000 kroner mer enn den andre i årlig utbetaling. Utbetales IPS og tjenestepensjon over 13 år, fra 67 til 80 år, vil da IPS-sparing samlet sett gi 364.000 kroner mer å leve av.
En annen måte å se det på er at myndighetene i dette tilfellet krever 364.000 kroner mer i skatt fra en person som har spart i en kollektiv ordning enn fra en som har spart i privat IPS-ordning.
Det vil regelmessig være mer gunstig å spare i IPS enn med en egenandel i en tjenestepensjonsordning. Sett i lys av at pensjonssystemet er laget for at det skal sparesnok til en anstendig pensjon for folk flest, er disse reglene åpenbart dysfunksjonelle.
Den gunstige IPS-beskatningen stimulerer absolutt til pensjonssparing, men individuelt og bare rettet mot dem som har kunnskap om reglene og råd til å spare. Det gir en uavvendelig opphopning av pensjonskapital til de få, som oftest til de som har mest fra før.
Tyngre skattlegging av egenandelene i tjenestepensjonsordningene gjør det videre mindre attraktivt å spare kollektivt, nesten utilrådelig. Hovedmotivet bak valg av spareform nemlig å øke pensjonskapitalen mest mulig. Hvis kollektiv sparing gir dårligst uttelling, vil man velge det bort.
La meg illustrere denne effekten og konsekvensene med et tenkt eksempel, Sett at de offentlige fagforeningene innser at overgang fra egenbetaling til IPS potensielt vil gi om lag 700.000 offentlig ansatte mer pensjon. Et regnestykke med utgangspunkt i egenbetaling på to prosent som byttes med IPS og spares i 40 år, kommer fort opp i mange milliarder. Husk at skatteinntektene synker med samme beløp.
Eksempelet er ikke urealistisk, for egenbetaling i stat og kommune er tariffestet og dermed underlagt partenes kontroll.
Nå vil det jo neppe bli slik, for hvis enkeltpersoner får kontroll over egenbetaling til pensjonsordningene, vil mange kjøpe melk og brød og ikke IPS.
Vi må dessuten kunne anta at ansvarlige parter i arbeidslivet ser verdien av å sikre de kollektive pensjonene gjennom egenbetalingsordninger. I motsatt fall går vi glipp av noe svært viktig: Den kollektive tvungne sparingen som sikrer mer pensjonskapital – også til de som ikke er i stand til å spare selv.
De skattemessige forskjellene regjeringen har etablert for kollektive og individuelle pensjonsinnskudd, kan få urovekkende fordelingseffekter. Det vil i hovedsak si at de som har mye penger får enda mer.
Det er det verste.